Til dere som ikke enda har fått det med dere; jeg er hjemme. I går kveld landet jeg trygt på Gardermoen, etter ca 15 timer på reise. Begge flyturene gikk veldig fint, og selv med kun en time til rådighet på Heathrow hadde jeg faktisk god tid.
Siden det har vært lite tid til oppdateringer mens jeg har vært på tur med Nomad, så kommer en rask oppsummering av de siste tre ukene:

Lørdag 16. oktober møtte jeg endelig gruppa i Arusha etter å ha ventet på campen hele dagen. Da det viste seg at de alle var tyske, og at vi tilsynelatende hadde veldig lite til felles, husker jeg at jeg håpet på at de neste tre ukene skulle gå raskt. Det tok ikke lang tid før jeg angret på det ønsket.
Gruppa viste seg å fungere ganske så bra sammen, og på tross av store alders- og interesseforskjeller hadde vi det bra sammen. Turlederen Jabulani og sjåføren Victor var også veldig alrighte, så jeg har vært omgitt av bra folk :)
Allerede søndag morgen forlot vi crewet og dro med Tanzania Adventures til Serengeti og Ngorongoro. Der så vi så og si alt som er av dyr; gnuer, sjakaler, flodhester, flamingoer, hyener, neshorn, giraffer, løver, leoparder, geparder, elefanter, sebraer, bavianer og aper, bøfler, antiloper i alle former og fasonger og en haug ulike fugler/ørner.. Etter de 3 dagene i nasjonalparkene dro vi ned til Dar es Salaam, hvor vi dro videre til Zanzibar morgenen etter. Victor kjørte oss til ferja, og sammen med Jabu dro vi til Stone Town hvor vi tilbragte resten av dagen. Det er en vanvittig koselig by, med smale gater fulle av lokale folk og små butikker - uten at man fikk den store turist-følelsen av den grunn. På kvelden besøkte vi det lokale markedet hvor befolkningen samles etter solnedgang for å få tak i lokal mat og drikke, og god stemning bredte seg utover hele havneområdet. Dagen etter dro de andre på en Spice Tour, men dette er ikke helt min stil så jeg valgte å bruke tida på å forberede meg til hjemmeeksamenen som Lena og jeg begynte med i dag. På ettermiddagen kom vi til Nungwi, nabostranda til Kendwa som jeg var på sist, hvor vi skulle være to netter. På dagtid var det så varmt at jeg ikke orket å oppholde meg i sola, så da var det bare å holde seg i skyggen og ta det med ro. Det var deilig å ha litt tid for seg selv, som egentlig var første gangen siden jeg kom til Tanzania i slutten av august. På TICC hadde jeg alltid folk rundt meg, og det samme gjelder de tre ukene med Nomad. Det er absolutt koselig, men dere som kjenner meg godt vet at jeg trenger litt alenetid innimellom også ;)
Videre fra Zanzibar hadde vi en overnatting i Dar før vi satte kursen mot Malawi. Det er et ganske langt stykke til Lake Malawi, så på veien hadde vi et overnattingsstopp i Iringa. Som jeg skrev for en liten stund siden så ble det gjort noen endringer, og i stedet for å ha to netter i Chitimba og to på Kande Beach, dro vi til Kande etter bare en natt. Da vi endelig kom til Kande var det med en god følelse - det var et nydelig sted, og vi fikk sette opp teltene i skygge - vel vitende om at de skulle stå oppe i tre hele netter(!). Siden jeg skrev endel om L.Malawi sist så er det ikke så mye å gjenta, annet enn å presisere at det er helt fantastisk!! Et sted jeg uten tvil vil tilbake til :)
Den ene dagen betalte vi noen dollar til et par fiskere for å få dem til å ro oss ut til en liten øy et stykke utenfor stranda, hvor vi tilbragte et par timer. Vannet var veldig klart, og man trengte ikke engang maske for å se alle de flotte fiskene som svømte rundt oss. Hvis man klarte å holde seg rolig i vannet kom de helt inntil deg, og det var en helt syk opplevelse. Sabine og jeg bestemte oss for å svømme rundt øya, - hun med snorkel og maske, og jeg uten.. Det var som sagt mye bølger på stranda, og det samme rundt denne øya.. På veien rundt holdt jeg på å drukne opptil flere ganger (det var riktignok ikke dypere enn at jeg kunne svømme et par meter nærmere land, og jeg fikk fotfeste, men hvor blir det av spenningen da?), og da jeg endelig var kommet til baksida av øya gikk det mye bedre. Det viste seg at bølgene bare slo inn på den ene siden (men hvordan i all verden kunne vi vite det?), så da jeg svømte rundt den andre veien var det helt rolig (typisk!). Men det var en deilig tur, og belønningen var stor da jeg kunne legge meg på det varme svaberget. Noen av de andre gikk opp til et høyt punkt på øya, ca 5-6 meter, og da jeg var uti vannet var jeg tøff i trynet og ropte mer eller mindre "Å herregud, kom nå igjen. Ikke vær så pinglete, det er bare å hoppe. Jo lenger dere står der, jo verre blir det. Kom igjen, jeg teller til tre - så hopper dere. En, to, tre!"
Tøffe som de var hoppet de alle sammen, og tilslutt lurte de meg opp dit også. På veien opp var jeg fortsatt tøff i trynet, og skråsikker på at dette ikke var noe problem. Jeg hoppet trossalt fra 30 meter (minst) da jeg var 11-12 år i Tyrkia ;) Hehe. Da jeg kom opp dit var det derimot litt verre enn jeg hadde forventet, og det varte og det rakk. Jeg stod der nokså lenge, for tilslutt ropte Sabine at jeg måtte komme ned snart for vi straks skulle dra. Jeg bestemte meg for å trekke meg, og da jeg skulle til å snu og gå ned igjen fikk jeg et kick i magen, og bare snudde meg rundt og hoppet ut! Jeg hylte mer eller mindre hele veien ned, og rakk såvidt å ta hånda opp for å holde meg for nesa før jeg traff vannet - og måtte rette oppmerksomheten mot å få på plass bikinien igjen.. Det vrimlet av unge, malawiske fiskere som svømte rundt under vann, så det var om å gjøre å få den på plass så raskt som mulig for å si det sånn ;P
Etter de herlige dagene ved innsjøen (de hadde faktisk Somersby eplecider i baren, snakk om luksus), dro vi opp til Luwawa Forest hvor det var tilrettelagt for både aktivitet  og rekreasjon. Det var deilig å være i skog igjen, og på kveldstid når det var litt kjølig minnet det veldig om Norge. Jeg og tre andre bestemte oss for å ta en tur, mens resten av gruppa også delte seg i to - og alle gikk hver sin løype rundt i området rundt campen. Vi fikk utdelt hjemmelagde kart, og det virket tilsynelatende enkelt å skulle følge en bestemt rute. Uheldigvis hadde det vært en skogbrann like før vi kom, og hele området der vi gikk var svartbrent. Det røyk fortsatt av enkelte trær, og den svake lukta av bål, og den snikende røyken gjorde at det til tider sved litt i både øyne, nese og lunger. Etter en stund begynte den selvoppnevnte turlederen å se fryktelig mye på kartet, og rundt seg, og jeg ante problemer.. Etter ytterligere et par kilometer var det tydelig; vi hadde gått oss vill. Alt så likt ut, og der hvor det var krysset av noen bestemte trær eller busker på kartet som skulle fungere som ledetråder, var nå svartbrente stubber som ikke sa oss noenting. Etter mye diskusjon (på tysk selvfølgelig, det ble aldri noensinne diskutert på engelsk i løpet av disse tre ukene..) ble det bestemt at vi skulle snu, og forsøke å finne veien tilbake igjen der vi kom fra. Det var ikke så fristende mente den ene på gruppa, og vi tok likegreit en helt annen vei (som ikke var merket på kartet), og gikk mer eller mindre etter vindretning og intuisjon. Vi traff på noen lokale kvinner med døde høner under armene, og de pekte ut en vei for oss. Litt lenger nede på stien møtte vi noen menn, som pekte ut en annen vei. Ingen kunne engelsk, og vi følte oss litt lost - men idet den eneste mannlige i gruppa vår begynte å bli litt engstelig fikk vi øye på en mann vi hadde sett på lodgen tidligere den dagen, og han kunne vise oss riktig vei tilbake til campen. Vel fremme traff vi på de andre, - og det vi hadde felles alle sammen var at samtlige hadde gått seg vill.. Veldig gøy! ;)
Det var tid for å forlate Malawi, og entre Zambia. Også denne grenseovergangen gikk fint, og både truck og passasjerer kom seg uten problemer inn i landet. Vi dro rett til South Luangwa National Park, hvor vi skulle være to netter. Campen vi var på het Wildlife Camp, og levde virkelig opp til navnet.. Det var ikke gjerder rundt campen, og den ene natten våknet jeg av at jeg hørte skritt et stykke unna teltet. Det er alltid vakter som går rundt på området, bevæpnet, i tilfelle det skulle oppstå farlige situasjoner. Vi fikk streng beskjed om aldri å gå på toalettet alene om natten, og være helt stille dersom vi skulle få øye på noen dyr. Denne natten trodde jeg som sagt at jeg hørte vakta, men etter en liten stund stusset jeg over at skrittene var veldig tunge, og også saktere enn hva jeg ville forventet av en patruljerende vakt. Jeg krøp ut av lakenposen min, og satte meg opp for å se ut vinduet. Da jeg fikk øye på en flodhest 3-4 meter unna teltet mitt kan jeg være sikker på at hjertet mitt hoppet over et slag eller to. Jeg var ikke redd, men det var veldig spesielt å se dette svære dyret gå og gresse like i nærheten av teltet mitt, helt ubemerket av alle de sovende menneskene rundt seg.. Utrolig gøy! Jeg fikk ikke sove særlig den natten, og jeg stod opp ganske tidlig for å gå på badet. Da jeg kom tilbake igjen, rundt 05-tiden (jeg hadde lov til å gå ut alene da, for sola var allerede oppe), så jeg at det var noen apekatter rundt matplassen vår. Den ene var veldig interessert i en Sprite-flaske, men var tydelig misfornøyd med at den var tom, og han slengte den fra seg. En annen fikk øye på søppelkassa, og før jeg visste ordet av det var det 5-6 apekatter som forsynte seg grådig av restene fra maten kvelden i forveien. Søppelkassa ble slengt i bakken, og søppelet dratt godt utover sånn at de ikke skulle gå glipp av noe. Han ene fant en halvfull pakke kjeks, og satt så kjekt med pakka i den ene hånda og spiste med den andre. I sidesynet så jeg en ape forsvinne inn i førerhuset på trucken, og videre inn til den delen vi passasjerene sitter i. Han var der inne nokså lenge, og etter en ganske god stund kom han løpende ut med en pære i munnen og et eple i hånda! Jürgen var ikke akkurat fornøyd da han kom til frokost og fant ut at han ikke hadde mer frukt igjen fordi Victor hadde glemt å lukke vinduet sitt før han la seg ;)
I nesten halvannen time holdt dette sirkuset på, og det hadde sikkert holdt på ennå lenger hadde det ikke vært for at det var tid for frokost - og vi måtte skremme dem vekk.
Disse dagene i Zambia var vanvittig varme, og på det varmeste var det 41 grader i skyggen. Guiden vi hadde på game drive den ettermiddagen sa at det varmeste han hadde opplevd der var 42 grader, så han forstod at vi syntes at det var uutholdelig varmt til tider.. De neste dagene i Zambia var mer som transit for de som skulle ende turen i Victoria Falls, så dagene gikk mest til kjøring og middag/tur i baren på kvelden. Jeg fikk med meg litt av UEFA, og så at Rosenborg tapte sin kamp :( Vel vel, det er sånn som skjer, og spesielt på tur så bryr jeg meg ikke akkurat nevneverdig.
Fredag morgen var det tid for å forlate gruppa, og like før de dro fra campen kom det en taxi for å hente meg, og få meg til flyplassen. Jeg fikk sagt hadet til alle sammen, og da vi kjørte bort fra folka rant det noen tårer.. Man blir så sammensveiset på en sånn tur, man er sammen hele tiden 24 timer i døgnet, og man blir veldig godt kjent. Selv om fåtallet av folka var "min type" så var det noen som var det, og det var trist å skulle si farvel. Enkelt å si at "åå, vi møtes igjen" - men hvor enkelt er det å følge? Heldigvis finnes facebook, og selv om det er en stusselig form for kommunikasjon så funker det iallefall. Så får jeg bare krysse fingrene for at ting går min vei, og at jeg kan dra tilbake igjen om ikke så altfor lenge..
Vel tilbake i Dar møtte jeg jentene fra Agder, og vi hadde en fin helg sammen. På lørdag kveld ble også barnevern-jentene med ut for å spise, og det var så godt å se dem  igjen. De dro til Zanzibar dagen før jeg dro til Arusha, så jeg hadde ikke sett dem på en stund, og på grunn av endringer av avreisen deres den morgenen fikk vi ikke sagt hadet. Så å møte dem i Dar var vanvittig koselig, de er så herlige jenter som jeg er blitt så glad i.
Det var litt turbulens i begynnelsen av oppholdet, hvor jeg savnet hjem og ikke følte meg bra, men heldigvis er det ikke de negative tingene man husker best. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha hatt den beste tiden i mitt liv, og jeg angrer ingenting.

Home is where the heart is. Og mitt hjerte er i Afrika.

Jeg er kommet trygt tilbake til Dar es Salaam, og har det bra! Det var veldig trist aa skulle dra fra de andre i Lusaka, men faar bare krysse fingrene for at jeg moeter noen av dem igjen.. :)  Her i Dar har jeg moett UiA-jentene, og vi ser frem til aa treffe HiO-jentene i morra.

De siste ukene har vaert helt fantastiske.. Gleder meg til aa vise bilder, og ikke minst fortelle! :)