Det har vært litt frem og tilbake i forhold til hva vi skulle gjøre i praksisen vår her nede, men det "nye" opplegget vi følger er veldig bra. Som jeg skrev om sist så var vi med ansatte fra TICC til landsbyer et stykke utenfor Tanga, og vi var mer tilhengere enn aktive i samtalene. Det var verken tid eller rom for mye oversetting, - det viktigste var at de ansatte skulle få oversikt over familien, og den oppfølgingen som TICC har gjort seg ansvarlig for. Det var spennende å få bli med rundt, men det ble som sagt litt vanskelig iom. at vi ikke kan språket. På en eller annen måte var det som om alt som ble sagt, og alle inntrykk jeg fikk, bare prellet av samtidig som vi forlot landsbyene. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at "dette er jo ikke så ille, de har jo hus, klær, mat og hverandre".. Javel, så har de kanskje et hus. Men huset er skjevt, det er absolutt ikke solid, og når det regner på det verste er de redde for at både tak og vegger skal forsvinne. Det er ofte bare et eller to rom, hvor det ene er kjøkken, og det kan være opptil 8-10 som bor i hvert hus. Besteforeldre, foreldre og barn bor under samme tak, og det er ingen mulighet for privatliv. Mange av familiene mangler toalett, og må enten låne av naboen (som kanskje må låne ut til 10-15 av husene rundt) eller så må de gjøre fra seg i skogen. Alle disse tingene har vi fått førstehånds kunnskap om denne uka, da vi har vært ute i feltet på egenhånd. Sammen med to tanzanianske studenter (A & V) har vi gått fra hus til hus i den nærmeste landsbyen for å snakke med de som bor der, og spørre om alt mellom himmel og jord.. Vi har vært to norske på hvert team, sammen med en tanzaniansk som oversetter for oss. På denne måten har vi kunnet spørre om akkurat det vi vil, og personlig sitter jeg igjen med en følelse av å være veldig nær landsbyboerne. Vi har spurt om alt fra inntekt til mat, toalettforhold, vanntilgang, helse, skolegang og familieplanlegging. Lena og jeg har gått sammen med V, og har blitt tatt veldig godt imot av de vi har snakket med. Som regel er det kvinner som ber oss inn, for Tanga er en kystby hvor de fleste mennene arbeider som fiskere og som dermed er borte hele dagen. I starten var det vanskelig å skulle starte en samtale, og å vite hva vi skulle spørre om, men det gikk veldig greit etterhvert. Vi var så heldige å møte på åpne og ærlige kvinner som fortalte oss rett ut hvordan det var i landsbyen. Det var utrolig tøft å høre på hva de fortalte, spesielt da flere av dem innrømte at de slettes ikke spiser hver dag. Ofte er dette mødre eller bestemødre som er aleneforsørgere for små barn, eller det er kvinner i familier der mannen ikke jobber eller har stukket av. Menn forsvinner i alle aldre, for eksempel snakket vi med en kvinne som bodde sammen med datteren sin og hennes barn. Datteren var 18 år, men hadde allerede fått to barn - og mannen var borte. Ingen av dem har jobb, og datteren måtte slutte på skolen etter 5. klasse fordi moren ikke hadde penger til skolegang. Man betaler en liten avgift i året for å gå på skole, men man må også kjøpe uniformer og skolebøker selv, og det er det dessverre altfor mange som ikke har råd til. Familiene har heller ikke ubegrenset tilgang til vann, og noen av kvinnene fortalte om tider hvor det kunne gå flere dager mellom hver gang de hadde råd til det. Dersom det var små barn i huset kunne de gå og tigge om vann, og de kunne få "låne" en bøtte - som de måtte betale tilbake neste gang de kom for å kjøpe. For en 10-liters bøtte koster det ca 30-50 shilling, noe som tilsvarer 10-20 norske øre. Selv om vann står høyest på lista er det absolutt ikke alle som har råd til det..
Etterhvert som vi snakket med hver familie gikk det mer og mer innpå meg hva slags elendighet disse folka lever i. Å ikke ha råd til nok vann er helt utenkelig. Å måtte snu på hver krone for å se om man kan kjøpe en potet. Som oftest spiste de vi snakket med 2-3 måltider om dagen, men det fantes alltid unntak. Man kan bare tenke seg hvilken effekt det har på skolegangen.. Barna har vanskeligheter nok med å følge med i klasser på 50-60 elever, om ikke man skal komme dit uten å ha spist på 24 timer. Jeg kan bare tenke meg hvor ukonsentrert jeg blir om jeg skal sitte sulten på skolen, og hvis man legger til tørste, overfylt klasserom, undervisning som foregår over hodet på eleven, som kan verken lese eller skrive - og læreren prøver å få eleven til å skrive av tavlen (og kaller det læring).. Det er jo dømt til å gå dårlig. Barna kommer hjem med dårlige resultater, og moren blir sint fordi man er så "dum". Her sitter hun sulten for at barnet skal gå på skole, og strever med å få endene til å møtes, mens barnet ikke får de resultatene som foreldrene hadde håpet på. Spør du meg er det slett ikke rart at mange velger å ta ut barna fra skolen, eller at barna velger å slutte selv, for heller å forsøke å få seg en jobb eller starte en business. De fleste businesser handler om å selge det man har, enten det er fersk fisk, grønnsaker eller ferdigbehandlet fisk. Hun første kvinnen vi møtte i dag hadde sin egen business som hun hadde drevet i 15 år. Hun kjøpte fersk fisk 1-3 ganger i uka, friterte den, og solgte videre til landsbyboerne. Det overskuddet hun satt igjen med etter å ha solgt fisken (som absolutt ikke selges mye over den prisen hun betalte for den fersk) holdt ikke til nok mat til familien.. Ikke er det tilgang på fersk fisk hver dag heller, så dagene er fryktelig uforutsigbare..
På slutten av samtalene har Lena og jeg pleid å spørre om det er noe de har lyst til å legge til, eller kanskje spørre oss om, og de aller fleste har svart "vet ikke, nei tror ikke det". Men hun siste kvinnen vi var hos, med den 18 år gamle datteren og de to barnebarna, slo bena litt under meg da hun på slutten av samtalen sa mer enn hva vi var vant til. Vi hadde bare opplevd at de bare svarte nei, og sa takk for besøket, og vi ante dermed at hun hadde mer å komme med.. "Takk for at dere kom, og dere er veldig velkomne. Nå har vi sittet her og snakket i en god stund, og dere har hørt på alle problemene mine. Dere har hørt om at jeg ikke hadde råd til å la datteren min være på skolen, og dere har hørt om at jeg ikke spiser hver dag. Jeg har fortalt dere at det ikke er hver dag jeg har penger til vann, og dere vet at vi mest sannsynlig ikke kan sende barnebarna mine på skole. Hva har dere egentlig tenkt til å gjøre med det?"
Den følelsen av maktesløshet jeg følte akkurat da er ubeskrivelig.. Hvordan kan man svare på noe sånt? De forbinder oss hvite med mye penger, og ofte når europeere har vært på besøk tidligere så har det vært med en klar agenda som for eksempel å skulle bidra med rent vann, myggnett eller bygging av toaletter. Jeg brukte noen innpust på å samle meg, og vi fikk forklart at dette er mer som en undersøkelse av hele landsbyen hvor vi prøver å avdekke hva landsbyboerne har mest behov for. Vi fortalte at vi kommer til å bruke flere dager i landsbyen for å snakke med andre familier, og at det vi finner ut vil bringes videre til TICC som skal jobbe med å komme med forslag til løsninger. Jeg var redd for at dette ikke var svaret hu håpet på, men heldigvis smilte hun og takket oss.
Det har uten tvil vært noen meningsfylte og samtidig helt forferdelige dager. Vi har fått vite mye som har lært oss masse om akkurat denne landsbyen og menneskene som bor der, og vi har fått treffe mange mennesker som vi aldri hadde truffet ellers. Samtidig er det vemodig å skulle dra derfra uten å utrette noe spesielt - uten å gi noe direkte tilbake til landsbyen. Vi får bare håpe at det vi gjør kan være med på å bidra til en bedre fremtid for de som bor her, - og at de tiltakene som utføres kan være en inspirasjon for andre landsbyer.

Denne uka har vi dratt ut til 3-4 ulike landsbyer, hvor vi har besøkt familier som er fulgt/følges opp av tidligere studenter og andre faddere. Vi har vært 2-3 studenter hver dag, sammen med 2-3 ansatte fra TICC som kjenner til familiene. Familiene som følges opp snakker bare swahili, så vi har ikke kunne pratet så mye med dem. Landsbyene vi besøkte på tirsdag og onsdag ligger et stykke unna, og det var mange å følge opp. Noen fra landsbyledelsen fulgte med oss rundt, - det er visst slik at når man kommer i sånne ærender så må det på en måte godkjennes av øverste hold før man får entre landsbyen og interfere med de som bor der. Disse to dagene ble litt hektiske, og vi fikk bare med oss bruddstykker av hva som var bakgrunnen for at familien ble sponset, og dermed fikk vi heller ikke med oss hele historien rundt familien, og hvorfor vi var der. Samtalene gikk som sagt på swahili, og siden vi bare forstår et par ord så følte jeg meg litt lost til tider, men det var absolutt lærerikt.
Vi fikk komme inn i hjemmene deres, og det er en virkelighet hinsides alt det vi er vant til hjemmefra.. Hun ene som arbeider på TICC, og som fra nå av skal ha ansvaret for oppfølgingen av fadderbarna, spurte meg om vi har noe lignende i Norge. Hvordan skulle jeg forklare at selv de fattigste og mest slitte hjemmene i Norge er langt over den standarden som de mer "heldige" har her? Jeg fikk nesten ikke frem et ord. Det er så rart hvordan man bare stenger ting ute. Spesielt godt merket jeg det da vi besøkte et hus hvor ei jente (E) på rundt 9 år bor sammen med mammaen sin og noen flere familiemedlemmer. E fikk malaria som liten, og av en eller annen grunn ble ikke hun ikke behandlet for sykdommen. Dette førte til at hun ble ordentlig syk, og endte med at hun ble funksjonshemmet. Da studenter fra Norge kom i kontakt med familien kunne E verken stå eller sitte; hun var helt stiv i kroppen og hadde bare ligget i senga i lang tid. Studenten fikk bygget en gåstol til henne, og sammen med andre studenter fikk de til å støpe et ordentlig gulv inne i huset. Samtidig jobbet TICC med å få E med i et finsk samarbeid; et EU-sponset prosjekt som er til for å hjelpe funksjons- og utviklingshemmede, hvor de blant annet sørger for fysioterapi og riktig behandling. Da vi var på besøk kunne E sitte nesten uten støtte i sengen, og såvidt jeg forstod så trener hun mye både med og uten gåstol.
Så til dere som ikke tror at det nytter.. DET GJØR DET!

Har bare lyst til å legge ved noen bilder som er tatt i løpet av uka, for å minne både dere og meg selv om at på tross av den fattigdommen og de utfordringene menneskene her møter, så viser folk en så livsglede at man bare må bøye seg i støvet. Barn er barn uansett hvor i verden man er - det er det ingen tvil om! ♥

Forrige uke ble det ikke så mye praksis på meg, av litt forskjellige årsaker, så jeg holdt meg for det meste her på TICC. På onsdag kom det bokstavelig talt et helt busslass med tyskere her, som skal være til tirsdag. Flere av de norske jentene har prøvd å inkludere dem i samtaler, ved matbordet og på drikkeleker osv, men de takker stort sett bare nei. Et par av dem har vært positive, mens resten holder seg stort sett for seg selv. Blant annet i dag (som alle søndager) ble det arrangert båttur, men kun to tyskere hadde skrevet seg på. Like før vi skulle dra løp han ene tilbake til "leiren", og fikk med seg en tredje tysker. Vi spurte dem litt om hvorfor de trakk seg unna, og de skyldte på at de har vært en måned på tur og dermed ikke har så mye penger. Det vi stusset litt på er at båtturen for det første koster mellom 40-50 kroner - og de har brukt minst det trippelte i øl de siste dagene.. Men men, det er deres valg, men vi synes bare det er litt synd at de trekker seg så mye unna.

Vi var altså på båttur i dag, men det var ikke så mye som tydet på det en times tid før vi skulle dra (klikk på bildet for å få det større); 

Heldigvis ga regnværet seg, og vi pakket med oss nistekurver og badetøy og satte kursen mot en øy som ligger omtrent 20 minutter unna med båt. Vanligvis pleier vi å dra til sandbanken (som vi var på for to uker siden), men man er så avhengig av lavvann, og det er visst sykluser på ca 2 uker som gjør at det ikke passet så godt denne helga. Sist gang var vi jo ikke der lenge før vi måtte dra til øya, så da er det unødvendig å kjøre halvannen times tid for så å måtte kjøre tilbake igjen etter en liten stund. Men det er flott på øya, og vi koste oss veldig..utenom Sissel stakkars, som gjør alt for ikke å bli solbrent.. Smurte seg med faktor 30, hadde tørkle på hodet og denne over seg - og kom alikevel solbrent tilbake på både brystet, beina, ryggen og i ansiktet.. Godt hun har humøret til å ta det  ;)  

Det var litt overskya også i dag, og perfekt lesevær! I bakgrunnen, og på neste bilde, ser dere den flotte fangsten min! Det store kråkebolle-skjellet (?) knuste dessverre delvis på veien hjem.. 

Da vannet var på vei til å snu beordret båtfolket oss tilbake på båten, men jeg rakk et par bilder av bølgene som slo inn akkurat idet vannet snudde:  

I morgen skal vi ha et nytt møte med Ruth, hvor vi skal gå igjennom praksis videre, og sette opp noen mål for de neste ukene sånn at vi har noe konkret å jobbe mot. Etter et par uker hvor jeg har følt meg veldig unyttig, og rett og slett i veien, så det skal bli godt med litt klarere mål for praksisen.

Håper dere har hatt en bra helg, fortell meg gjerne litt om hva du har gjort her i kommentaren, - jeg liker å vite hva jeg (ikke) går glipp av der hjemme  ;)

Tutaonana!

Til alle dere som følger med, og sender meg gode meldinger.. Tusen takk - dere skulle bare visst hvor mye det betyr! ♥

Forrige uke hadde vi praksis ved Mwakidila Health Centre, en helsestasjon som ligger omtrent 4 kilometer fra TICC. Vi bruker sykler for å komme oss dit, og har lært en snarvei som unngår mesteparten av landsbyene - i tillegg til at det ikke er like humpete, som hvis vi skulle fulgt veien.
Det har dessverre for oss ikke vært så mange innom til kontroller, og arbeidsdagene har blitt veldig korte. Den første dagen (som jeg har skrevet om før) var det mange mødre med barn, men etter dette har det vært få folk. Det var tenkt at det skulle ta seg opp etter id, men i går var det kun to kvinner inne til svangerskapskontroll. Heldigvis hadde vi tatt med oss boka "Det nye livet", en bok om familieplanlegging, svangerskap, fødsel og barseltid. Sykepleierne ble veldig interesserte, og bladde seg gjennom boka side for side. Naturlig nok var det bildene som fenget mest, og vi fikk anledning til å fortelle litt om hvordan helsevesenet fungerer i Norge - uten å være belærende. Da vi kom til et bilde av helsekort for gravide viste jeg dem at vi undersøker mange av de samme tingene som de gjør her nede, og vi sammenlignet vårt helsekort med deres. De forstod mye av det som stod, og de virket veldig fornøyde med å finne så mange likheter.
De hadde mange reaksjoner på de ulike bildene, og blant annet så lo de heftig da det var avbildet en jordmor som lytter etter hjertefrekvensen med en doppler. "Hahaha, machine?!" utbrøt de, og synes tydelig at det var tullete av oss å bruke teknologiske hjelpemidler til noe så enkelt. Heldigvis var det et bilde av jordmorstetoskop også, og vi forklarte at dette er vanlig også i Norge. Hun ene bladde noen sider videre, og ble helt forskrekket da hun så et annet bilde; "Omg, this baby must be very sick!?". Neida, svarte vi. "But it's all blue?" Jupp, det er sånn våre barn ser ut.. Igjen ble vi møtt med heftig latter!

I slutten av oppholdet mitt la jeg inn 2 uker som jeg kunne bruke fritt her i Tanzania. Jeg har hatt mange forslag, blant annet å bestige Kilimanjaro, dra til Kenya, dykkeferie på Zanzibar, reise rundt i landet - mulighetene er mange.. De andre fra HiAk skal hjem rundt 20 oktober, så jeg har regnet med å måtte bruke de to ukene alene, og ble derfor ganske så fornøyd da jeg surfet på nomadtours.co.za, og fant ut at de hadde en tur som kunne passe for meg. Det har vært veldig mye frem og tilbake i forhold til datoer og praktisk planlegging, men det har ordnet seg!
Bookingskjemaet er ikke sendt ennå, men jeg har byttet om på flybilletten hjem, og transport til og fra turen er mer eller mindre fikset. Turoperatøren jeg skal reise med er den samme Stine og jeg dro med i 2008, Nomad Tours. Det er et sørafrikansk selskap som har spesialisert seg på sør- og øst-Afrika, og har både nasjonale og internasjonale turer i alt fra 4 til 56 dager. Sist valgte vi South African Explorer som startet i Cape Town, og som via Garden Route og østkysten førte oss opp til Krugerparken og Johannesburg. Vi var også innom Swaziland og Lesotho som er to selvstendige stater i Sør Afrika.

Denne gangen skal jeg være med på East African Adventure, også en 21 dagers campingtur, som i utgangspunktet starter i Nairobi og ender ved Victoriafallene. Den første dagen skal gruppa bare kjøre til den tanzanianske byen Arusha, så jeg møter dem der den samme kvelden som turen starter. Derfra kjører vi gjennom Tanzania, ut til Zanzibar, gjennom Malawi og ned til Zambia.

Reiseruten

Som nevnt så ender turen egentlig ved Victoria Falls, men på grunn av korrespondanse, pris på billetter og enkelthet så hopper jeg av i Lusaka den nest siste dagen (fredag 5.nov). Derfra tar jeg flyet til Dar es Salaam, hvor jeg blir til flyet mitt går hjem til Norge (søndag 7.nov).

Om dere har lyst til å vite mer om turen, eller generelt om Nomad Tours, så kan dere se her; http://nomadtours.co.za/nnv_21_day_east_african_adventure_south_tour_2010.html

Jeg gleder meg!

Klokka var 03.15 da vekkerklokka ringte, tidlig torsdag morgen. Vi hadde pakket kvelden i forveien, og det var bare å gjøre seg klare for en middels lang reise ut til Zanzibar. Kjøkkenpersonalet hadde lagt ut brød i kjøleskapet til oss, så vi fikk ristet oss noen skiver før vi måtte dra. Vi ble hentet av en daladala (skranglete, harry minibuss) som skulle kjøre oss til Pangani, hvor vi skulle ta båt over til øya. I daladalaen var det 5 lokale som tydeligvis bare skulle være med for turens skyld, men i og med at vi skulle kjøre mens det var bekmørkt synes vi det var like greit. I Pangani stod båten klar og ventet på oss, og etter en stund kom det to hollendere som også skulle over - og vi kunne dra. Det var litt sjø, og turen tok litt over 4 timer, så når vi var litt over halvveis begynte jeg å bli ganske så dårlig.. Jeg følte meg uvel, og uansett om jeg festet blikket på horisonten eller fulgte bølgene så hjalp det ikke så mye. Heldigvis roet det seg når vi nærmet oss øya, - og da vi kom inn på stranda og ble møtt av dette ble alt glemt;

Lena, Terje & Kristina på vei inn

Krystallklart vann!

Hege prøvde å lære Kristina og stå på hender, - det gikk ikke så bra..

De lokale jentene var veldig nysgjerrige på de amerikanske som bygget sandslott

 

Vi var litt uheldige med været (stort sett overskyet på dagtid), men vi hadde det veldig gøy! :) Zanzibar er et herlig sted, og nordvest-kysten er skapt for backpackere! 

Har fått kjeft for at jeg ikke oppdaterer bloggen ofte nok, og det er mange grunner til det;
- de fleste som vil vite noe om hva jeg driver med, spør meg direkte
- vi er en skikkelig god gjeng her, så jeg er stort sett sammen med noen
- jeg prioriterer sol og bading fremfor timesvis foran pcen
- vi har holdt på med planlegging av tur til Zanzibar (som er allerede i natt!)
- jeg holder på med et lite prosjekt ved siden av, som har tatt vanvittig mye tid og hjerneceller den siste uka.. Dette får dere høre mer om på mandag tenker jeg!

Jeg er nødt til å legge meg straks for vi blir hentet kl 04 i natt av en taxi/minibuss som skal ta oss til Pangani der det venter en båt. Denne skal frakte oss over til Zanzibar, hvor vi skal være frem til mandag ettermiddag. Ramadan er straks over, og det skal feires id på fredag. Dette, i sammenheng med at høysesongen på øya er i ferd med å ta seg opp har gjort at det har vært vanskelig å finne et sted å bo. Heldigvis har vi en livredder i resepsjonen her på TICC som har ringt rundt og fikset to rom på en nydelig plass nord på øya - mellom Nungwi og Kendwa. Vi gleder oss!

God helg til dere der hjemme i Norge!! :)

Dagene flyr forbi her uten at vi egentlig har fått gjort så mye. Hele forrige uke gikk med til swahili-kurs, men det var ikke mer enn i underkant av to timer hver dag, så resten av tiden gikk til ingenting. Forrige uke var vi 13 jenter her, så det var alltid noen å skravle med, og dermed ble det ikke tid til så mye selvstudium når det kom til språket dessverre.

På lørdag dro vi fire stykker til Tanga Yatch Club hvor vi lå på flotte solsenger, badet, fikk sandloppper og koste oss ;) Søndag var det satt opp båttur fra TICC med den flotte båten (importert fra Zanzibar), og det var den første turen etter ferien. Det var stengt her i hele august, og de fikk faktisk noen av de ansatte til å komme tilbake en dag tidligere sånn at vi kunne ta oss en tur ut til en sandbank som ligger på utsiden her. Det tar ca halvannen time å komme seg dit, og man er avhengig av fjære for at man kan kunne bruke den. Da vi kom dit var den ganske liten, og det tok ikke mer enn i underkant av en time før vi måtte reise derfra, for området ble bare mindre og mindre. Derfra tok vi båten en times tid til en annen øy hvor det var en strand, og der koste vi oss med nistepakke og mer bading en stund :)
Odd (mannen til Ruth) hadde tatt med seg et badetermometer, og vi gjettet på temperaturen; Ruth prøvde seg på 28-29, men ble raskt avfeid av Odd som mente at det hvertfall ikke var mer enn 24-25. Som den optimisten jeg er (og glad i å bade), slo jeg til med å gjette på 30 - og jammen var det ikke 29,5 grad i vannet! Herlig!

Jeg vet at folk er nysgjerrige på hva slags mat som er her, og jeg må si at jeg er imponert! Det er jo ikke til å stikke under en å stol at jeg er kresen, men jeg synes faktisk at det er masse god mat her. Frokosten består av loff, cornflakes og frukt, så jeg kjøpte meg min egen grove frokostblanding på butikken sånn at jeg faktisk blir mett! Greit å ha litt å gå på, spesielt nå som vi har begynt i praksis. Lunsj fikser man selv, og man kan bestille lunsjboks her på kjøkkenet, og da er den klar til å hentes når man spiser frokost.
Middagen serveres felles på kvelden, og det er alt fra fugl til blekksprut (!). Sistnevnte er forøvrig eneste jeg ikke har smakt på ennå..
Det jeg også var veldig skeptisk til var gresskarsuppe (denne ble altså servert samme dagen som blekkspruten, og vi trodde vi måtte gå skrubbsultne til sengs), men det var vanvittig godt! Definitivt en av de beste suppene jeg har smakt!

Nok om mat.. I dag hadde Lena og jeg første dagen i praksis, og Cornelia (sykepleiestudent fra UiA) skal være mye sammen med oss. Vi tok på oss de hvite uniformene våre i dag tidlig, og fikk en masai til å låse ut sykler til oss. Jeg spente veska mi fast bakpå, og vi satte av gårde ut av porten. Syklene på TICC er av aluminium, og er ganske så lette. I tillegg har de supertynne dekk, og ingen gir, så samlet sett var ikke dette et særlig godt utgangspunkt. Når man også legger til humpete og tildels sand-dekket landevei, mye hilsing på swahili og veiving med armer til ivrige barn som vinker til oss..da er det ikke bra! Da vi kom frem til Mwakidila helsestasjon var vi svette og fæle, og ble ikke videre fornøyde da vi kom på at vi hadde syklet forbi den private sykkelparkeringen, og dermed måtte tilbake. Vi tuslet opp igjen til helsestasjonen, og satte oss på utsiden av fødeklinikken (bygget av TICC, som ennå ikke er tatt i bruk) for å vente på Saynab (tidl. rektor på spl.skolen i Tanga). Vi synes selvfølgelig at vi ble veldig brune (les: røde) i helga, men da vi så på oss selv sittende på trappa i de hvite uniformene var det ikke vanskelig å se at vi skilte oss ut. Overalt rundt oss var det mørke mennesker, kledd i alle regnbuens farger. Kvinnene her er så flotte, enda de ofte bare har skjerf surret rundt kroppen. De bærer ungene sine i sjal på ryggen, og får det til å se ut som verdens enkleste sak. Vi synes naturligvis at det er varmt her, men det er vinter nå og kvinnene kler på barna ganske mye, med både tykke klær, luer og inntullet i tepper. På helsestasjonen denne dagen var det barnesjekk, og det var delt inn i små stasjoner hvor ulike ting foregikk. På baksiden av bygget satt det også haugevis av kvinner med barn opp til ca 5 år, og bare ventet på å bli sjekket. Når barnet veies er det ikke med de typer vekter vi er vant med hjemme, men det minnet mer om en slik vekt man bruker til store fisk. Barna ble kledd opp i noe som lignet en shorts med kjempelange bukseseler, og ble hengt på denne kroken på vekta. Kvinnene måtte ha med denne "shortsen" selv, og barna ble veid med alt av klær på. Alle kvinnene fikk en bitteliten avrevet lapp med vekta på, og måtte passe på denne frem til den kunne skrives inn på helsekortet. På neste stasjon var det vaksinasjon, og det ble tatt inn 5-6 kvinner med barn av gangen. Her fortalte sykepleieren litt om hvilke vaksiner som skulle gis, og hvorfor det var så viktig å følge rett vaksinasjonsprogram. Barna fikk to dråper polio-vaksine i munnen, og en diger sprøyte i låret, før alle ble hauset ut - og neste gruppe skulle inn. På siste stasjon var det konsultasjoner for dem som hadde behov for det, og her gikk man igjennom helsekortene og sjekket hvordan barnet lå an på vekstkurven. De hadde noe lignende våre percentil-skjemaer, hvor det var delt inn prosentvis, - hvorav 80-100% var veldig bra, også hadde de en relativt smal gråsone før det gikk over i den alvorlige sonen. Mens vi var der hadde Saynab en konsultasjon med en mor der barnet hadde vært i gråsonen stort sett hele tiden. Ved forrige kontroll hadde barnet en fin retning, men ved denne kontrollen så det ut til at vekten hadde stagnert helt - og de diskuterte alternativer for familien. Saynab sjekket sirkulasjonen under fingerleglene hos barnet, og så på slimhinnene i munnen, og tok en avgjørelse om at dette ikke kunne gå lenger, og sendte dem inn til legen som holdt til på fremsiden av bygningen. Hvordan denne konsultasjonen endte vet vi ikke, men det virket som de hadde god kontroll på helsestasjonen, og moren virket som hun tok dette på alvor.
Det ble ingen lang dag på oss, for det er ramadan nå og derfor holder mange av kvinnene seg hjemme. De som derimot kom til helsestasjonen ville komme seg raskt hjem igjen for å starte forberedelsene til etegildet som starter ved 21.30-tiden, så det ble tomt for folk rundt 12. Da de siste to kvinnene ventet på konsultasjon spurte Cornelia om ikke hun kunne få holde en baby, og vi fikk holde to nydelige nyfødte en stund alle tre.

Bilde av en liten besøkende vi hadde utforbi her i går kveld:

Kneler

Jeg hørte noen av de andre jentene styre noe fryktelig utenfor døra vår, og gikk ut til dem. Kneleren klatret (eller gikk?) på veggen, og den beveget seg så sakte at vi fikk hentet kameraene våre. Han kom seg ned på bakken, og vi fikk noen fine bilder av ham. Da vi kom litt for nærme reiste han seg opp med forbena opp i været, og han så ganske sjanglete ut. Jeg hentet pennen min, sånn at Cathrine (en av jentene fra HiO) kunne bruke den til å få han opp og stå, mens Randi (også HiO) og jeg var klare med kameraene. Plutselig hoppet han fram, og rett på linsa til Randi! Hu slapp kameraet i ren refleks, og vi fikk tatt noen bilder av ham stående på kameraet.

Jeg foreslo å prøve å ta et bilde med Randi sitt kamera mens han satt der, men siden han var så rask med å hoppe når vi minst ventet det, så var det ingen som turte. Etter litt overtalelse brukte Cathrine pennen til å trykke på utløseren, og vi fikk et utrolig kult bilde! Får legge det ut når jeg får det av Randi :)

--------
Utenom dette kan jeg fortelle at jeg er i litt dårlig form. Det startet i går ved lunsjtider, og har gått veldig opp og ned. Jeg er ikke dårlig i magen, men føler meg ikke vel. Får en kvalmende følelse innimellom, og kaldsvetter og skjelver litt. Dette kan holde på i alt fra 2-3 til 15 minutter ca, også kan det være en time eller to der jeg føler meg nokså bra. Har problemer med å få i meg nok mat, men er flink til å drikke, så regner med det går over snart. I dag hadde vi et møte med Ruth (lederen) og Saynab (sykepleier/jordmor og tidligere rektor på sykepleieskolen i Tanga), hvor vi planla praksisen videre. Kan skrive mer om det i morgen :)

Her er bygget hvor vi bor, det er flere slike oppført på eiendommen, i nærheten av vår

 

Vi gikk en tur oppover mot landsbyen, og kom i snakk med noen lokale. "Jambo, karibu?" Jada, vi ville gjerne inn :)

Inne i huset var det flere folk, både menn og kvinner. Etterhvert strømmet det flere til, og tilsammen var det 2 kvinner og 7 menn/gutter som gjerne ville hilse på. Vi fant ut at nok var nok, og takket for oss. 

På veien tilbake til TICC møtte vi på noen barn som vinket og hilste på oss!

Lena og jeg hang litt bak de andre, og kom i snakk med en familie som gjerne ville bli tatt bilde av! En ypperlig mulighet til å teste ut språket på :)