Jeg vet neimen ikke om jeg skriver denne bloggen for andre, eller bare meg selv.. Det er rart å sitte hjemme, mens tankene hele tiden er tilbake i Afrika. Tilbake i det gode, varme været, tilbake i den klamme, nesten uutholdelige tilværelsen. Tilbake hos de jeg ble kjent med, og de jeg ikke ble kjent med. Tilbake hos gode venner, og tilbake hos minnene.
Minner er det nok av. Både de gode og dårlige er der, til enhver tid. Man kan ikke flykte fra minnene, husker jeg at jeg leste en gang.. Og godt er vel det? Minnene er de som gjør oss til dem vi er. De er med på å skape og forme oss, forhåpentligvis til det bedre.
"Unless we remember, we cannot understand"
Jeg skal tilbake til Afrika, uten tvil. Hvor og når er foreløpig usikkert, men jeg er nødt til å oppleve det utrolige kontinentet igjen. Mennesker man møter er mennesker man husker. Glade ansikter, som altfor ofte har triste øyne. Varme klemmer som gjør at man ikke savner hjem. Livsglade barn som hyler av fryd når man gir dem ekstra oppmerksomhet. Takknemlige øyne, når man gir av seg selv.
"The most beautiful people we have known are those who have known defeat, known suffering, known struggle, known loss, and have found their way out of the depths. These persons have an appreciation, a sensitivity and an understanding of life that fills them with compassion, gentleness, and a deep loving concern. Beautiful people do not just happen." Elisabeth Kubler-Ross
