Jeg vet neimen ikke om jeg skriver denne bloggen for andre, eller bare meg selv.. Det er rart å sitte hjemme, mens tankene hele tiden er tilbake i Afrika. Tilbake i det gode, varme været, tilbake i den klamme, nesten uutholdelige tilværelsen. Tilbake hos de jeg ble kjent med, og de jeg ikke ble kjent med. Tilbake hos gode venner, og tilbake hos minnene.
Minner er det nok av. Både de gode og dårlige er der, til enhver tid. Man kan ikke flykte fra minnene, husker jeg at jeg leste en gang.. Og godt er vel det? Minnene er de som gjør oss til dem vi er. De er med på å skape og forme oss, forhåpentligvis til det bedre.

"Unless we remember, we cannot understand"

Jeg skal tilbake til Afrika, uten tvil. Hvor og når er foreløpig usikkert, men jeg er nødt til å oppleve det utrolige kontinentet igjen. Mennesker man møter er mennesker man husker. Glade ansikter, som altfor ofte har triste øyne. Varme klemmer som gjør at man ikke savner hjem. Livsglade barn som hyler av fryd når man gir dem ekstra oppmerksomhet. Takknemlige øyne, når man gir av seg selv.

"The most beautiful people we have known are those who have known defeat, known suffering, known struggle, known loss, and have found their way out of the depths. These persons have an appreciation, a sensitivity and an understanding of life that fills them with compassion, gentleness, and a deep loving concern. Beautiful people do not just happen." Elisabeth Kubler-Ross

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
- Arnulf Øverland

Til dere som ikke enda har fått det med dere; jeg er hjemme. I går kveld landet jeg trygt på Gardermoen, etter ca 15 timer på reise. Begge flyturene gikk veldig fint, og selv med kun en time til rådighet på Heathrow hadde jeg faktisk god tid.
Siden det har vært lite tid til oppdateringer mens jeg har vært på tur med Nomad, så kommer en rask oppsummering av de siste tre ukene:

Lørdag 16. oktober møtte jeg endelig gruppa i Arusha etter å ha ventet på campen hele dagen. Da det viste seg at de alle var tyske, og at vi tilsynelatende hadde veldig lite til felles, husker jeg at jeg håpet på at de neste tre ukene skulle gå raskt. Det tok ikke lang tid før jeg angret på det ønsket.
Gruppa viste seg å fungere ganske så bra sammen, og på tross av store alders- og interesseforskjeller hadde vi det bra sammen. Turlederen Jabulani og sjåføren Victor var også veldig alrighte, så jeg har vært omgitt av bra folk :)
Allerede søndag morgen forlot vi crewet og dro med Tanzania Adventures til Serengeti og Ngorongoro. Der så vi så og si alt som er av dyr; gnuer, sjakaler, flodhester, flamingoer, hyener, neshorn, giraffer, løver, leoparder, geparder, elefanter, sebraer, bavianer og aper, bøfler, antiloper i alle former og fasonger og en haug ulike fugler/ørner.. Etter de 3 dagene i nasjonalparkene dro vi ned til Dar es Salaam, hvor vi dro videre til Zanzibar morgenen etter. Victor kjørte oss til ferja, og sammen med Jabu dro vi til Stone Town hvor vi tilbragte resten av dagen. Det er en vanvittig koselig by, med smale gater fulle av lokale folk og små butikker - uten at man fikk den store turist-følelsen av den grunn. På kvelden besøkte vi det lokale markedet hvor befolkningen samles etter solnedgang for å få tak i lokal mat og drikke, og god stemning bredte seg utover hele havneområdet. Dagen etter dro de andre på en Spice Tour, men dette er ikke helt min stil så jeg valgte å bruke tida på å forberede meg til hjemmeeksamenen som Lena og jeg begynte med i dag. På ettermiddagen kom vi til Nungwi, nabostranda til Kendwa som jeg var på sist, hvor vi skulle være to netter. På dagtid var det så varmt at jeg ikke orket å oppholde meg i sola, så da var det bare å holde seg i skyggen og ta det med ro. Det var deilig å ha litt tid for seg selv, som egentlig var første gangen siden jeg kom til Tanzania i slutten av august. På TICC hadde jeg alltid folk rundt meg, og det samme gjelder de tre ukene med Nomad. Det er absolutt koselig, men dere som kjenner meg godt vet at jeg trenger litt alenetid innimellom også ;)
Videre fra Zanzibar hadde vi en overnatting i Dar før vi satte kursen mot Malawi. Det er et ganske langt stykke til Lake Malawi, så på veien hadde vi et overnattingsstopp i Iringa. Som jeg skrev for en liten stund siden så ble det gjort noen endringer, og i stedet for å ha to netter i Chitimba og to på Kande Beach, dro vi til Kande etter bare en natt. Da vi endelig kom til Kande var det med en god følelse - det var et nydelig sted, og vi fikk sette opp teltene i skygge - vel vitende om at de skulle stå oppe i tre hele netter(!). Siden jeg skrev endel om L.Malawi sist så er det ikke så mye å gjenta, annet enn å presisere at det er helt fantastisk!! Et sted jeg uten tvil vil tilbake til :)
Den ene dagen betalte vi noen dollar til et par fiskere for å få dem til å ro oss ut til en liten øy et stykke utenfor stranda, hvor vi tilbragte et par timer. Vannet var veldig klart, og man trengte ikke engang maske for å se alle de flotte fiskene som svømte rundt oss. Hvis man klarte å holde seg rolig i vannet kom de helt inntil deg, og det var en helt syk opplevelse. Sabine og jeg bestemte oss for å svømme rundt øya, - hun med snorkel og maske, og jeg uten.. Det var som sagt mye bølger på stranda, og det samme rundt denne øya.. På veien rundt holdt jeg på å drukne opptil flere ganger (det var riktignok ikke dypere enn at jeg kunne svømme et par meter nærmere land, og jeg fikk fotfeste, men hvor blir det av spenningen da?), og da jeg endelig var kommet til baksida av øya gikk det mye bedre. Det viste seg at bølgene bare slo inn på den ene siden (men hvordan i all verden kunne vi vite det?), så da jeg svømte rundt den andre veien var det helt rolig (typisk!). Men det var en deilig tur, og belønningen var stor da jeg kunne legge meg på det varme svaberget. Noen av de andre gikk opp til et høyt punkt på øya, ca 5-6 meter, og da jeg var uti vannet var jeg tøff i trynet og ropte mer eller mindre "Å herregud, kom nå igjen. Ikke vær så pinglete, det er bare å hoppe. Jo lenger dere står der, jo verre blir det. Kom igjen, jeg teller til tre - så hopper dere. En, to, tre!"
Tøffe som de var hoppet de alle sammen, og tilslutt lurte de meg opp dit også. På veien opp var jeg fortsatt tøff i trynet, og skråsikker på at dette ikke var noe problem. Jeg hoppet trossalt fra 30 meter (minst) da jeg var 11-12 år i Tyrkia ;) Hehe. Da jeg kom opp dit var det derimot litt verre enn jeg hadde forventet, og det varte og det rakk. Jeg stod der nokså lenge, for tilslutt ropte Sabine at jeg måtte komme ned snart for vi straks skulle dra. Jeg bestemte meg for å trekke meg, og da jeg skulle til å snu og gå ned igjen fikk jeg et kick i magen, og bare snudde meg rundt og hoppet ut! Jeg hylte mer eller mindre hele veien ned, og rakk såvidt å ta hånda opp for å holde meg for nesa før jeg traff vannet - og måtte rette oppmerksomheten mot å få på plass bikinien igjen.. Det vrimlet av unge, malawiske fiskere som svømte rundt under vann, så det var om å gjøre å få den på plass så raskt som mulig for å si det sånn ;P
Etter de herlige dagene ved innsjøen (de hadde faktisk Somersby eplecider i baren, snakk om luksus), dro vi opp til Luwawa Forest hvor det var tilrettelagt for både aktivitet  og rekreasjon. Det var deilig å være i skog igjen, og på kveldstid når det var litt kjølig minnet det veldig om Norge. Jeg og tre andre bestemte oss for å ta en tur, mens resten av gruppa også delte seg i to - og alle gikk hver sin løype rundt i området rundt campen. Vi fikk utdelt hjemmelagde kart, og det virket tilsynelatende enkelt å skulle følge en bestemt rute. Uheldigvis hadde det vært en skogbrann like før vi kom, og hele området der vi gikk var svartbrent. Det røyk fortsatt av enkelte trær, og den svake lukta av bål, og den snikende røyken gjorde at det til tider sved litt i både øyne, nese og lunger. Etter en stund begynte den selvoppnevnte turlederen å se fryktelig mye på kartet, og rundt seg, og jeg ante problemer.. Etter ytterligere et par kilometer var det tydelig; vi hadde gått oss vill. Alt så likt ut, og der hvor det var krysset av noen bestemte trær eller busker på kartet som skulle fungere som ledetråder, var nå svartbrente stubber som ikke sa oss noenting. Etter mye diskusjon (på tysk selvfølgelig, det ble aldri noensinne diskutert på engelsk i løpet av disse tre ukene..) ble det bestemt at vi skulle snu, og forsøke å finne veien tilbake igjen der vi kom fra. Det var ikke så fristende mente den ene på gruppa, og vi tok likegreit en helt annen vei (som ikke var merket på kartet), og gikk mer eller mindre etter vindretning og intuisjon. Vi traff på noen lokale kvinner med døde høner under armene, og de pekte ut en vei for oss. Litt lenger nede på stien møtte vi noen menn, som pekte ut en annen vei. Ingen kunne engelsk, og vi følte oss litt lost - men idet den eneste mannlige i gruppa vår begynte å bli litt engstelig fikk vi øye på en mann vi hadde sett på lodgen tidligere den dagen, og han kunne vise oss riktig vei tilbake til campen. Vel fremme traff vi på de andre, - og det vi hadde felles alle sammen var at samtlige hadde gått seg vill.. Veldig gøy! ;)
Det var tid for å forlate Malawi, og entre Zambia. Også denne grenseovergangen gikk fint, og både truck og passasjerer kom seg uten problemer inn i landet. Vi dro rett til South Luangwa National Park, hvor vi skulle være to netter. Campen vi var på het Wildlife Camp, og levde virkelig opp til navnet.. Det var ikke gjerder rundt campen, og den ene natten våknet jeg av at jeg hørte skritt et stykke unna teltet. Det er alltid vakter som går rundt på området, bevæpnet, i tilfelle det skulle oppstå farlige situasjoner. Vi fikk streng beskjed om aldri å gå på toalettet alene om natten, og være helt stille dersom vi skulle få øye på noen dyr. Denne natten trodde jeg som sagt at jeg hørte vakta, men etter en liten stund stusset jeg over at skrittene var veldig tunge, og også saktere enn hva jeg ville forventet av en patruljerende vakt. Jeg krøp ut av lakenposen min, og satte meg opp for å se ut vinduet. Da jeg fikk øye på en flodhest 3-4 meter unna teltet mitt kan jeg være sikker på at hjertet mitt hoppet over et slag eller to. Jeg var ikke redd, men det var veldig spesielt å se dette svære dyret gå og gresse like i nærheten av teltet mitt, helt ubemerket av alle de sovende menneskene rundt seg.. Utrolig gøy! Jeg fikk ikke sove særlig den natten, og jeg stod opp ganske tidlig for å gå på badet. Da jeg kom tilbake igjen, rundt 05-tiden (jeg hadde lov til å gå ut alene da, for sola var allerede oppe), så jeg at det var noen apekatter rundt matplassen vår. Den ene var veldig interessert i en Sprite-flaske, men var tydelig misfornøyd med at den var tom, og han slengte den fra seg. En annen fikk øye på søppelkassa, og før jeg visste ordet av det var det 5-6 apekatter som forsynte seg grådig av restene fra maten kvelden i forveien. Søppelkassa ble slengt i bakken, og søppelet dratt godt utover sånn at de ikke skulle gå glipp av noe. Han ene fant en halvfull pakke kjeks, og satt så kjekt med pakka i den ene hånda og spiste med den andre. I sidesynet så jeg en ape forsvinne inn i førerhuset på trucken, og videre inn til den delen vi passasjerene sitter i. Han var der inne nokså lenge, og etter en ganske god stund kom han løpende ut med en pære i munnen og et eple i hånda! Jürgen var ikke akkurat fornøyd da han kom til frokost og fant ut at han ikke hadde mer frukt igjen fordi Victor hadde glemt å lukke vinduet sitt før han la seg ;)
I nesten halvannen time holdt dette sirkuset på, og det hadde sikkert holdt på ennå lenger hadde det ikke vært for at det var tid for frokost - og vi måtte skremme dem vekk.
Disse dagene i Zambia var vanvittig varme, og på det varmeste var det 41 grader i skyggen. Guiden vi hadde på game drive den ettermiddagen sa at det varmeste han hadde opplevd der var 42 grader, så han forstod at vi syntes at det var uutholdelig varmt til tider.. De neste dagene i Zambia var mer som transit for de som skulle ende turen i Victoria Falls, så dagene gikk mest til kjøring og middag/tur i baren på kvelden. Jeg fikk med meg litt av UEFA, og så at Rosenborg tapte sin kamp :( Vel vel, det er sånn som skjer, og spesielt på tur så bryr jeg meg ikke akkurat nevneverdig.
Fredag morgen var det tid for å forlate gruppa, og like før de dro fra campen kom det en taxi for å hente meg, og få meg til flyplassen. Jeg fikk sagt hadet til alle sammen, og da vi kjørte bort fra folka rant det noen tårer.. Man blir så sammensveiset på en sånn tur, man er sammen hele tiden 24 timer i døgnet, og man blir veldig godt kjent. Selv om fåtallet av folka var "min type" så var det noen som var det, og det var trist å skulle si farvel. Enkelt å si at "åå, vi møtes igjen" - men hvor enkelt er det å følge? Heldigvis finnes facebook, og selv om det er en stusselig form for kommunikasjon så funker det iallefall. Så får jeg bare krysse fingrene for at ting går min vei, og at jeg kan dra tilbake igjen om ikke så altfor lenge..
Vel tilbake i Dar møtte jeg jentene fra Agder, og vi hadde en fin helg sammen. På lørdag kveld ble også barnevern-jentene med ut for å spise, og det var så godt å se dem  igjen. De dro til Zanzibar dagen før jeg dro til Arusha, så jeg hadde ikke sett dem på en stund, og på grunn av endringer av avreisen deres den morgenen fikk vi ikke sagt hadet. Så å møte dem i Dar var vanvittig koselig, de er så herlige jenter som jeg er blitt så glad i.
Det var litt turbulens i begynnelsen av oppholdet, hvor jeg savnet hjem og ikke følte meg bra, men heldigvis er det ikke de negative tingene man husker best. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha hatt den beste tiden i mitt liv, og jeg angrer ingenting.

Home is where the heart is. Og mitt hjerte er i Afrika.

Jeg er kommet trygt tilbake til Dar es Salaam, og har det bra! Det var veldig trist aa skulle dra fra de andre i Lusaka, men faar bare krysse fingrene for at jeg moeter noen av dem igjen.. :)  Her i Dar har jeg moett UiA-jentene, og vi ser frem til aa treffe HiO-jentene i morra.

De siste ukene har vaert helt fantastiske.. Gleder meg til aa vise bilder, og ikke minst fortelle! :)

En kjapp oppdatering foer jeg kryper inn det kjente og kjaere teltet mitt..
Etter to dager med delvis heftig kjoering er vi endelig fremme i Malawi, sitter naa i en bar paa Chitimba Beach som er omtrent fra nordvest-kysten av Lake Malawi (tror jeg?). Det har blitt en liten endring av planer, saa i morgen tidlig kjoerer vi videre til Kande Beach, som ligger omtrent midt paa vestsiden av L.Malawi. Jeg og ei av de tyske jentene har allerede proevd vannet, og det var digg! Det er sjoe saa langt oeyet kan se, tror L.Malawi skal vaere omtrent 28000 kvadratkilometer stort.. Saa det sier jo litt ;) Det er visst krokodiller i vannet, men det var det ingen som fortalte foer det hadde gaatt noen timer.. Vel vel, det gikk jo bra :) Boelgene er stooore, og det er surrealistisk aa tenke paa at dette er en innsjoe, for det er noeyaktig det samme som aa vaere ved havet - eneste forskjellen er fravaeret av salt smak (noe som egentlig er greit)!
Ellers gaar det veldig bra, jeg har blitt vant til aa hoere tysk 24 timer i doegnet, og forstaar mer og mer. Det er en artig gjeng jeg reiser med, og fra Dar ble det med en ny oversetter og enda en tysk jente. De er begge bra jenter, og vi er en fin gjeng som skal dra gjennom Malawi og Zambia sammen. Gleder meg til fortsettelsen, og etter de vanvittige kalde nettene i Serengeti/Ngorongoro lengter jeg ikke hjem til kalde Norge lenger likevel.. Varmen her er veldig god naa ;D
Det var det for denne gang, det er nemlig noen innpaaslitne jenter fra facebook-chatten som stjeler tiden min her ;)

Fredag morgen dro Marit og jeg avgårde mot fjellene, og da hun gikk av i Moshi fortsatte jeg den totalt 9 timer lange bussturen til Arusha. Der ante jeg ikke hvordan jeg skulle gjøre det, det eneste jeg hadde var navnet på hotellet jeg skulle ligge på, og jeg visste at det var i gåavstand fra bussterminalen. Det kryr alltid av taxisjåfører som skal være så ”hjelpsomme” til enhver tid, og når man i tillegg til å være hvit – har en ryggsekk på ryggen er det ekstra ille. Jeg takket pent nei til alle, og da alle tilslutt skjønte at jeg ikke trengte en, så angret jeg nesten meg og ønsket at jeg like gjerne hadde svart ja.

Uansett, jeg fikk en hyggelig fyr til å følge meg til hotellet, som riktignok bare lå noen hundre meter unna, men som hadde vært umulig å finne på egenhånd. En dusj og ompakking seinere våget jeg meg ut av hotellrommet aleine for å få tak i noe mat. Vi hadde hatt med oss en lunsjboks på bussen, men jeg hadde ikke spist så mye, så jeg begynte å bli sulten. Det var helt merkelig å skulle gå rundt der aleine, - siden jeg aldri hadde vært der før, og fordi hotellet lå inni noen bakgater og jeg var redd for ikke å finne tilbake igjen.. Jeg fant tilfeldigvis et bittelite supermarket, hvor de hadde både vann og kjeks, så jeg slo til og kalte det middag. Vel tilbake slappet jeg av på senga med den herlige middagen, mens jeg så på MTV. Merkelig det der å se på tv altså, vet ikke helt om jeg savner det noe særlig egentlig. Faktisk så spilte de Madcon, så jeg følte meg med ett veldig patriotisk der jeg lå! Jaja, nok om det lille Arusha-eventyret. Eller, nesten nok. dagen etter dro jeg til campen hvor jeg skulle møte de andre, og siden det i papirene stod at det skulle ta 4-5 timer for dem å komme, og de skulle dra klokka 8, tenkte jeg at det var like greit å dra etter utsjekking kl 10. Det var veldig vits.. Når klokka nærmet seg 20 kom de tuslende inn, ikke så veldig interesserte i å snakke engelsk (de er nemlig tyske alle sammen, just my luck!), men vi kom oss gjennom en middag og alle var klare for å sove.

Dagen etter var det tid for Serengeti/Ngorongoro-turen vår, som var 3 dager. Vi dro tidlig søndag morgen, og var tilbake like før middagstid tirsdag ettermiddag; det var helt konge!! Vi har sett så å si alt som er å se, og det mest spennende var selvfølgelig løve (elsker dem!), gepard (med unger) og leopard (3 stykker)! Love it, love it, love it! Haya ni maisha, som jeg har lært av Randi ;) Gleder meg til å få lagt ut litt bilder, usikkert om jeg får gjort det mens jeg er på tur, for nettet er som regel ganske dårlig, det fikk mamma erfare i kveld når vi prøvde å Skype litt, det er begrenset hvor festlig det er å høre halve setninger, og måtte gjenta alt opptil flere ganger. Men jeg har det i alle fall helt supert, og har masse fine bilder å vise når jeg kommer hjem! Nå er vi på en camp like sør for Dar es Salaam, hvor vi kan høre bølgene slå inn mot land, og kombinert med litt vind – og varme, så kommer jeg nok til å sove ganske så godt.. De siste dagene har det vært kaldt, og spesielt på kanten av Ngorongoro var det ingen som overdrev da de kalte de iskaldt. Det var definitivt en av de lengste nettene jeg noensinne har opplevd! Men nå er vi tilbake til varmen, og drar til Zanzibar i morgen tidlig. Vi skal være der frem til søndag, og da er jeg sannsynligvis på nett igjen, for vi skal tilbringe en natt til på denne campen vi er nå. Så da sier jeg takk for meg, savner både dere og Norge mye, spesielt han lille tassen som jeg vanligvis er med hver uke! :) Ses snart! :)

Forrige uke var vi som sagt på skolen for å gjøre en kartlegging av førsteklassingene. Det var mye å ta tak i, og på mandag hadde vi et møte sammen med noen andre sykepleiestudenter fra UiA som skal ta over stafettpinnen fra Lena og jeg når vi drar. Vi delte oss inn i grupper, sammen med de to tanzanianske studentene og noen ansatte fra TICC, for å komme med forslag til hva som kan gjøres. Tiltakene skulle være enkle, men effektive. Etterpå samlet vi oss i konferansehallen igjen, og la frem de forslagene vi hadde kommet frem til. Noen av forslagene er gode, men vanskelig å gjennomføre, mens andre helt klart kan settes i gang med. Spesielt dette med mangel på vann og mat er områder TICC skal ha ekstra fokus på fremover.
Det er synd å tenke på at jeg ikke skal være her når tiltakene skal iverksettes, men jeg prøver å fokusere på at jeg har vært en del av forarbeidet - og på den måten bidratt med det jeg kan. Forhåpentligvis kommer jeg tilbake en gang, og da er det gøy å se om det vi har tenkt på, og snakket om disse ukene, kanskje er blitt realitet :)
 
Fredag morgen dro Lena og jeg til masailandsbyen Nanyogie, som ligger ca 3 timer unna Tanga. Vi fikk med oss en av de unge masaigutta som jobber her på TICC, Musa, som guide og tolk det døgnet vi skulle være der. Vi tok buss opp mot landsbyen, og fikk sitte på med noen svensker de siste 15 kilometerne som bussen ikke kjører. Vi ble møtt av en haug med kvinner og barn som ønsket oss velkommen, og da vi gikk opp mot "Mama Ruthis Boma" (Ruth Nesjes minilandsby) hvor vi skulle bo, var vi ledsaget av maaange menn, kvinner og barn som ville vise vei. Vel fremme i bomaen, som består av 3 hus, et eget "spiserom" og toalett, fikk vi sitte ned og bare la inntrykkene synke litt. Musa hadde ikke vært hjemme på 4 måneder, og fikk treffe venner og litt av familien. Han tok oss med ned til skolen de har, og viste oss den lille klinikken de har bygget. Vi fikk hilse på den ene doktoren, som i utgangspunktet var en medisinmann fra en annen plass i Tanzania. Han var veldig god i engelsk, og spøkte og lo om at vi helsearbeidere måtte holde sammen - for masaiene var visst gale ;) En veldig flink mann, som virket veldig omtenksom og faglig dyktig.
På kvelden spiste vi mat, og Musa kom og satt seg ned med oss. Vi ble sittende lenge i mørket, og snakket om alt mulig. Han fortalte masse om hvordan masaiene lever og tenker, og vi kunne spørre om hva som helst uten at han ble støtt. Uansett hva han fortalte kunne vi spørre "hvorfor?", og fikk ærlige og gode svar. Damene hadde gjort klar en stor seng til oss inne i den ene hytta, og i en annen seng sov det 3 damer.. Vi hadde på forhånd fått beskjed om at det skulle ligge en dame der, som kunne følge oss på toalettet hvis vi skulle trenge det i løpet av natta, men at hu skulle ha selskap av to til, det visste vi ikke.. ;) Det var også en mannlig vakt ute, i tillegg til at Musa også oppholdt seg i nærheten. Vi ble med andre ord tatt godt vare på!
Dagen etter dro vi fra landsbyen ved 8.30-tiden, og Musa hadde ordnet med at 3 venner av ham skulle sykle oss ned til veien. I tillegg hadde Lena og jeg et innfall kvelden i forveien, hvor vi synes det virket som en fryktelig god idé å kjøpe masaiklær som vi kunne ha på på hjemveien.. Det betød 15 kilometer, sittende sidelengs bakpå en sykkel - på humplete veier, syklet av en masai, og med egne masaiklær på. Kan tro vi fikk oppmerksomhet på den strekningen ja ;)
Det var absolutt en fin opplevelse, som jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å få!
 
Mandag hadde vi som sagt dette møtet om skolen og landsbyen, og på tirsdag ble Lena med meg til byen for å gjøre noen siste ærender før jeg drar. Jeg holder på med en oppgave der jeg tar utgangspunkt i studiemålene for praksisperioden, og skriver litt om hvordan vi har nådd disse med praksis her nede. Siste refleksjonsnotatet er også skrevet, og må sendes i løpet av dagen i dag.
I går var jeg så heldig å få være med jordmorstudentene til Bombo sykehus, og tilbragte en dag på føden sammen med dem. Det ble to fødsler, og verden ble beriket med to nye, flotte gutter! :)
Nå er det straks klart for ny tur, i morgen drar jeg til Arusha - hvor jeg skal møte resten av gruppa fra Nomad Tours på lørdag. En rask oversikt over de neste ukene:
 
0. Fredag 15.10: Avreise Tanga, ankomst Arusha. Sove alene på hotell

1. Lørdag 16.10: Tanzania; Dra for å møte gruppa (som kommer fra Nairobi) på Meserani Oase, rolig kveld 

2. Søndag 17.10: Tanzania; Serengeti nasjonalpark (Afrikas største!)

3. Mandag 18.10: Tanzania; Serengeti/Ngorongoro

4. Tirsdag 19.10: Tanzania; Serengeti, kjøre tilbake til Arusha for kveldskos

5. Onsdag 20.10: Tanzania; Lang kjøretur til Dar Es Salaam

6. Torsdag 21.10: Tanzania; Ferje over til Stone Town, Zanzibar

7. Fredag 22.10: Tanzania; Videre opp til Nungwi (naboplassen til Kendwa, hvor jeg var sist)

8. Lørdag 23.10: Tanzania; Nungwi (sol, strand, bading og kos..)

9. Søndag 24.10: Tanzania; Ned til Stone Town igjen, ferje over til Dar Es Salaam

10. Mandag 25.10: Tanzania; Kjøre til Iringa

11. Tirsdag 26.10: Tanzania; Kjøre til Chitinga, Malawi

12. Onsdag 27.10: Malawi; Chitinga

13. Torsdag 28.10: Malawi; Kjøre til Kande Beach

14. Fredag 29.10: Malawi; Kande Beach

15. Lørdag 30.10: Malawi; Kjøre til Luwawa Forest Camp

16. Søndag 31.10: Malawi; Luwawa Forest Camp

17. Mandag 1.11: Kjøre til Zambia, South Luangwa nasjonalpark

18. Tirsdag 2.11: Zambia; South Luangwa nasjonalpark

19. Onsdag 3.11: Zambia; Kjøre til Chipata
 20. Torsdag 4.11: Zambia; Kjøre til Lusaka, bli satt av på Manda Hill Shopping Centre. Sove alene til dagen etter. 

Fredag 5.11: Zambia – Tanzania; Fly fra Lusaka til Dar Es Salaam, møte UiA-jentene :) 

Lørdag 6.11: Tanzania; By og shopping med jentene

Søndag 7.11: Tanzania; Fly hjem, avreise 08.35 – ankomst 20.10 på Gardermoen!

Reiseruten

Tallene foran dag/dato betyr hvilken dag på turen det er. De som vil følge litt ekstra med, og vite mer om hva jeg gjør de forskjellige dagene kan se på  http://nomadtours.co.za/nnv_21_day_east_african_adventure_south_tour_2010.html

I og med at vi camper på delvis avsidesliggende steder, er det lite sannsynlig at jeg har noe internettilgang. Hvis jeg mot formodning skulle ha det så legger jeg ut innlegg, men det spørs om ikke det heller blir en oppdatering siste helga jeg er i Dar, eller når jeg har kommet hjem :)
Uansett, kos dere hjemme i høstmørket - så er jeg hjemme før dere vet ordet av det! ♥ 

I går kom vi tilbake fra en herlig helg i Mombasa, - det anbefales virkelig å reise dit! Kenya er veldig ulikt Tanzania, på mange måter, og selv om jeg trives veldig godt her så likte jeg kanskje Kenya ennå litt mer.. Førsteinntrykket var at det langt ifra var like fattig, og de største kontrastene møtte vi allerede på grenseovergangen. Lokalene og bygningene var mye flottere og bedre ivaretatt på den kenyanske siden, og fra å komme fra en humpete, skjev og hullete vei i Tanzania var det godt å få fast dekke på brede kenyanske motorveier. Det så derimot litt mørkt ut en periode, da de kenyanske grensevaktene ikke ville slippe oss inn! De forstod ikke hvorfor vi i all verden ville bruke 50 dollar bare for å tilbringe en helg der, og trodde at vi brukte en helgetur som skalkeskjul for å få fornyet det tanzanianske visumet på vei tilbake. Jeg prøvde meg med den klassiske ”We just want to visit your beautiful country…”, og sammen med Sissels fantastiske swahiliferdigheter kom vi oss inn i landet likevel ;)

Etter en herlig helg med mye soling (alle ble solbrente, unntatt meg..:(), og shopping på den afrikanske favorittbutikken Mr.Price, var vi klare for praksis igjen! I dag tidlig syklet vi bort til barneskolen som ligger noen kilometer unna, og sammen med noen av de ansatte fra TICC møtte vi på rektoren. Han har godkjent at vi utfører en helsesjekk på alle førsteklassingene på skolen, og for å rekke de i overkant av 90 elevene i løpet av noen dager har vi delt oss opp i fire par. På den måten er det en norsk student sammen med enten en tanzaniansk student, eller noen andre som jobber på TICC, og vi får god tid sammen med ungene. Vi setter av tretti minutter, og har et skjema som skal fylles ut – hvor noe er observasjon, og noe må spørres om. Det er sjekk av ører, øyne, nese, munn, lepper og tenner. Samtidig undersøker vi huden, og vi gjør en rask vurdering av hvordan det står til med ernæring og vitalitet. Barna blir spurt om litt av hvert, blant annet om hvem de bor sammen med og hvilke fag de liker best på skolen, i tillegg til at vi går i dybden i forhold til matsituasjon og fysisk avstraffelse hjemme og på skolen. Barna er veldig ærlige, og enkelte ganger føltes det nesten helt uutholdelig å sitte der og høre på dem, og vite at man er så maktesløs. Da klokka begynte å nærme seg elleve kjente jeg at jeg var kjempesulten, og klarte nesten ikke å konsentrere meg. Det neste barnet som kom inn til oss fortalte at han stort sett ikke fikk mer enn et måltid om dagen, og det var gjerne ikke før utpå ettermiddagen en gang. Det var heller ikke et stort måltid, og han fortalte oss at han var sulten hele tiden. Han kunne huske tilbake på en gang han hadde spist seg skikkelig mett, men det var veldig lenge siden.. og der satt jeg, skrubbsulten – men vel vitende om at jeg kunne få akkurat så mye mat jeg ville så fort jeg kom tilbake til TICC.. Det er ikke lett å skulle holde avstand til disse barna, og når han i tillegg fortalte at han blir slått på skolen fordi han ikke får til alle regnestykkene, og så blir slått hjemme av samme grunn, så er det vanskelig å holde fokus særlig mye lenger. Vi har heldigvis ikke så lange dager denne uka, men alikevel er de timene vi tilbringer sammen med befolkningen her så innholdsrike og fulle av inntrykk at jeg er helt kjørt når jeg kommer hjem. 

Vi skal være på skolen frem til alle førsteklassingene er undersøkt, og på torsdag skal det være to forskjelllige ”under treet-møter”, et i Mchukuuni og et i Mwahako. Det første skal omhandle rent vann og diare-problematikk i landsbyen, med spesielt fokus på barn under 5 år. Mwahako-møtet skal handle mer om hva man kan få til på skolen, i samarbeid med både skoleledelse og foreldre.

Det blir absolutt en spennende uke, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Det har vært litt frem og tilbake i forhold til hva vi skulle gjøre i praksisen vår her nede, men det "nye" opplegget vi følger er veldig bra. Som jeg skrev om sist så var vi med ansatte fra TICC til landsbyer et stykke utenfor Tanga, og vi var mer tilhengere enn aktive i samtalene. Det var verken tid eller rom for mye oversetting, - det viktigste var at de ansatte skulle få oversikt over familien, og den oppfølgingen som TICC har gjort seg ansvarlig for. Det var spennende å få bli med rundt, men det ble som sagt litt vanskelig iom. at vi ikke kan språket. På en eller annen måte var det som om alt som ble sagt, og alle inntrykk jeg fikk, bare prellet av samtidig som vi forlot landsbyene. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at "dette er jo ikke så ille, de har jo hus, klær, mat og hverandre".. Javel, så har de kanskje et hus. Men huset er skjevt, det er absolutt ikke solid, og når det regner på det verste er de redde for at både tak og vegger skal forsvinne. Det er ofte bare et eller to rom, hvor det ene er kjøkken, og det kan være opptil 8-10 som bor i hvert hus. Besteforeldre, foreldre og barn bor under samme tak, og det er ingen mulighet for privatliv. Mange av familiene mangler toalett, og må enten låne av naboen (som kanskje må låne ut til 10-15 av husene rundt) eller så må de gjøre fra seg i skogen. Alle disse tingene har vi fått førstehånds kunnskap om denne uka, da vi har vært ute i feltet på egenhånd. Sammen med to tanzanianske studenter (A & V) har vi gått fra hus til hus i den nærmeste landsbyen for å snakke med de som bor der, og spørre om alt mellom himmel og jord.. Vi har vært to norske på hvert team, sammen med en tanzaniansk som oversetter for oss. På denne måten har vi kunnet spørre om akkurat det vi vil, og personlig sitter jeg igjen med en følelse av å være veldig nær landsbyboerne. Vi har spurt om alt fra inntekt til mat, toalettforhold, vanntilgang, helse, skolegang og familieplanlegging. Lena og jeg har gått sammen med V, og har blitt tatt veldig godt imot av de vi har snakket med. Som regel er det kvinner som ber oss inn, for Tanga er en kystby hvor de fleste mennene arbeider som fiskere og som dermed er borte hele dagen. I starten var det vanskelig å skulle starte en samtale, og å vite hva vi skulle spørre om, men det gikk veldig greit etterhvert. Vi var så heldige å møte på åpne og ærlige kvinner som fortalte oss rett ut hvordan det var i landsbyen. Det var utrolig tøft å høre på hva de fortalte, spesielt da flere av dem innrømte at de slettes ikke spiser hver dag. Ofte er dette mødre eller bestemødre som er aleneforsørgere for små barn, eller det er kvinner i familier der mannen ikke jobber eller har stukket av. Menn forsvinner i alle aldre, for eksempel snakket vi med en kvinne som bodde sammen med datteren sin og hennes barn. Datteren var 18 år, men hadde allerede fått to barn - og mannen var borte. Ingen av dem har jobb, og datteren måtte slutte på skolen etter 5. klasse fordi moren ikke hadde penger til skolegang. Man betaler en liten avgift i året for å gå på skole, men man må også kjøpe uniformer og skolebøker selv, og det er det dessverre altfor mange som ikke har råd til. Familiene har heller ikke ubegrenset tilgang til vann, og noen av kvinnene fortalte om tider hvor det kunne gå flere dager mellom hver gang de hadde råd til det. Dersom det var små barn i huset kunne de gå og tigge om vann, og de kunne få "låne" en bøtte - som de måtte betale tilbake neste gang de kom for å kjøpe. For en 10-liters bøtte koster det ca 30-50 shilling, noe som tilsvarer 10-20 norske øre. Selv om vann står høyest på lista er det absolutt ikke alle som har råd til det..
Etterhvert som vi snakket med hver familie gikk det mer og mer innpå meg hva slags elendighet disse folka lever i. Å ikke ha råd til nok vann er helt utenkelig. Å måtte snu på hver krone for å se om man kan kjøpe en potet. Som oftest spiste de vi snakket med 2-3 måltider om dagen, men det fantes alltid unntak. Man kan bare tenke seg hvilken effekt det har på skolegangen.. Barna har vanskeligheter nok med å følge med i klasser på 50-60 elever, om ikke man skal komme dit uten å ha spist på 24 timer. Jeg kan bare tenke meg hvor ukonsentrert jeg blir om jeg skal sitte sulten på skolen, og hvis man legger til tørste, overfylt klasserom, undervisning som foregår over hodet på eleven, som kan verken lese eller skrive - og læreren prøver å få eleven til å skrive av tavlen (og kaller det læring).. Det er jo dømt til å gå dårlig. Barna kommer hjem med dårlige resultater, og moren blir sint fordi man er så "dum". Her sitter hun sulten for at barnet skal gå på skole, og strever med å få endene til å møtes, mens barnet ikke får de resultatene som foreldrene hadde håpet på. Spør du meg er det slett ikke rart at mange velger å ta ut barna fra skolen, eller at barna velger å slutte selv, for heller å forsøke å få seg en jobb eller starte en business. De fleste businesser handler om å selge det man har, enten det er fersk fisk, grønnsaker eller ferdigbehandlet fisk. Hun første kvinnen vi møtte i dag hadde sin egen business som hun hadde drevet i 15 år. Hun kjøpte fersk fisk 1-3 ganger i uka, friterte den, og solgte videre til landsbyboerne. Det overskuddet hun satt igjen med etter å ha solgt fisken (som absolutt ikke selges mye over den prisen hun betalte for den fersk) holdt ikke til nok mat til familien.. Ikke er det tilgang på fersk fisk hver dag heller, så dagene er fryktelig uforutsigbare..
På slutten av samtalene har Lena og jeg pleid å spørre om det er noe de har lyst til å legge til, eller kanskje spørre oss om, og de aller fleste har svart "vet ikke, nei tror ikke det". Men hun siste kvinnen vi var hos, med den 18 år gamle datteren og de to barnebarna, slo bena litt under meg da hun på slutten av samtalen sa mer enn hva vi var vant til. Vi hadde bare opplevd at de bare svarte nei, og sa takk for besøket, og vi ante dermed at hun hadde mer å komme med.. "Takk for at dere kom, og dere er veldig velkomne. Nå har vi sittet her og snakket i en god stund, og dere har hørt på alle problemene mine. Dere har hørt om at jeg ikke hadde råd til å la datteren min være på skolen, og dere har hørt om at jeg ikke spiser hver dag. Jeg har fortalt dere at det ikke er hver dag jeg har penger til vann, og dere vet at vi mest sannsynlig ikke kan sende barnebarna mine på skole. Hva har dere egentlig tenkt til å gjøre med det?"
Den følelsen av maktesløshet jeg følte akkurat da er ubeskrivelig.. Hvordan kan man svare på noe sånt? De forbinder oss hvite med mye penger, og ofte når europeere har vært på besøk tidligere så har det vært med en klar agenda som for eksempel å skulle bidra med rent vann, myggnett eller bygging av toaletter. Jeg brukte noen innpust på å samle meg, og vi fikk forklart at dette er mer som en undersøkelse av hele landsbyen hvor vi prøver å avdekke hva landsbyboerne har mest behov for. Vi fortalte at vi kommer til å bruke flere dager i landsbyen for å snakke med andre familier, og at det vi finner ut vil bringes videre til TICC som skal jobbe med å komme med forslag til løsninger. Jeg var redd for at dette ikke var svaret hu håpet på, men heldigvis smilte hun og takket oss.
Det har uten tvil vært noen meningsfylte og samtidig helt forferdelige dager. Vi har fått vite mye som har lært oss masse om akkurat denne landsbyen og menneskene som bor der, og vi har fått treffe mange mennesker som vi aldri hadde truffet ellers. Samtidig er det vemodig å skulle dra derfra uten å utrette noe spesielt - uten å gi noe direkte tilbake til landsbyen. Vi får bare håpe at det vi gjør kan være med på å bidra til en bedre fremtid for de som bor her, - og at de tiltakene som utføres kan være en inspirasjon for andre landsbyer.