Mitt Afrika

Det har vært litt frem og tilbake i forhold til hva vi skulle gjøre i praksisen vår her nede, men det "nye" opplegget vi følger er veldig bra. Som jeg skrev om sist så var vi med ansatte fra TICC til landsbyer et stykke utenfor Tanga, og vi var mer tilhengere enn aktive i samtalene. Det var verken tid eller rom for mye oversetting, - det viktigste var at de ansatte skulle få oversikt over familien, og den oppfølgingen som TICC har gjort seg ansvarlig for. Det var spennende å få bli med rundt, men det ble som sagt litt vanskelig iom. at vi ikke kan språket. På en eller annen måte var det som om alt som ble sagt, og alle inntrykk jeg fikk, bare prellet av samtidig som vi forlot landsbyene. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at "dette er jo ikke så ille, de har jo hus, klær, mat og hverandre".. Javel, så har de kanskje et hus. Men huset er skjevt, det er absolutt ikke solid, og når det regner på det verste er de redde for at både tak og vegger skal forsvinne. Det er ofte bare et eller to rom, hvor det ene er kjøkken, og det kan være opptil 8-10 som bor i hvert hus. Besteforeldre, foreldre og barn bor under samme tak, og det er ingen mulighet for privatliv. Mange av familiene mangler toalett, og må enten låne av naboen (som kanskje må låne ut til 10-15 av husene rundt) eller så må de gjøre fra seg i skogen. Alle disse tingene har vi fått førstehånds kunnskap om denne uka, da vi har vært ute i feltet på egenhånd. Sammen med to tanzanianske studenter (A & V) har vi gått fra hus til hus i den nærmeste landsbyen for å snakke med de som bor der, og spørre om alt mellom himmel og jord.. Vi har vært to norske på hvert team, sammen med en tanzaniansk som oversetter for oss. På denne måten har vi kunnet spørre om akkurat det vi vil, og personlig sitter jeg igjen med en følelse av å være veldig nær landsbyboerne. Vi har spurt om alt fra inntekt til mat, toalettforhold, vanntilgang, helse, skolegang og familieplanlegging. Lena og jeg har gått sammen med V, og har blitt tatt veldig godt imot av de vi har snakket med. Som regel er det kvinner som ber oss inn, for Tanga er en kystby hvor de fleste mennene arbeider som fiskere og som dermed er borte hele dagen. I starten var det vanskelig å skulle starte en samtale, og å vite hva vi skulle spørre om, men det gikk veldig greit etterhvert. Vi var så heldige å møte på åpne og ærlige kvinner som fortalte oss rett ut hvordan det var i landsbyen. Det var utrolig tøft å høre på hva de fortalte, spesielt da flere av dem innrømte at de slettes ikke spiser hver dag. Ofte er dette mødre eller bestemødre som er aleneforsørgere for små barn, eller det er kvinner i familier der mannen ikke jobber eller har stukket av. Menn forsvinner i alle aldre, for eksempel snakket vi med en kvinne som bodde sammen med datteren sin og hennes barn. Datteren var 18 år, men hadde allerede fått to barn - og mannen var borte. Ingen av dem har jobb, og datteren måtte slutte på skolen etter 5. klasse fordi moren ikke hadde penger til skolegang. Man betaler en liten avgift i året for å gå på skole, men man må også kjøpe uniformer og skolebøker selv, og det er det dessverre altfor mange som ikke har råd til. Familiene har heller ikke ubegrenset tilgang til vann, og noen av kvinnene fortalte om tider hvor det kunne gå flere dager mellom hver gang de hadde råd til det. Dersom det var små barn i huset kunne de gå og tigge om vann, og de kunne få "låne" en bøtte - som de måtte betale tilbake neste gang de kom for å kjøpe. For en 10-liters bøtte koster det ca 30-50 shilling, noe som tilsvarer 10-20 norske øre. Selv om vann står høyest på lista er det absolutt ikke alle som har råd til det..
Etterhvert som vi snakket med hver familie gikk det mer og mer innpå meg hva slags elendighet disse folka lever i. Å ikke ha råd til nok vann er helt utenkelig. Å måtte snu på hver krone for å se om man kan kjøpe en potet. Som oftest spiste de vi snakket med 2-3 måltider om dagen, men det fantes alltid unntak. Man kan bare tenke seg hvilken effekt det har på skolegangen.. Barna har vanskeligheter nok med å følge med i klasser på 50-60 elever, om ikke man skal komme dit uten å ha spist på 24 timer. Jeg kan bare tenke meg hvor ukonsentrert jeg blir om jeg skal sitte sulten på skolen, og hvis man legger til tørste, overfylt klasserom, undervisning som foregår over hodet på eleven, som kan verken lese eller skrive - og læreren prøver å få eleven til å skrive av tavlen (og kaller det læring).. Det er jo dømt til å gå dårlig. Barna kommer hjem med dårlige resultater, og moren blir sint fordi man er så "dum". Her sitter hun sulten for at barnet skal gå på skole, og strever med å få endene til å møtes, mens barnet ikke får de resultatene som foreldrene hadde håpet på. Spør du meg er det slett ikke rart at mange velger å ta ut barna fra skolen, eller at barna velger å slutte selv, for heller å forsøke å få seg en jobb eller starte en business. De fleste businesser handler om å selge det man har, enten det er fersk fisk, grønnsaker eller ferdigbehandlet fisk. Hun første kvinnen vi møtte i dag hadde sin egen business som hun hadde drevet i 15 år. Hun kjøpte fersk fisk 1-3 ganger i uka, friterte den, og solgte videre til landsbyboerne. Det overskuddet hun satt igjen med etter å ha solgt fisken (som absolutt ikke selges mye over den prisen hun betalte for den fersk) holdt ikke til nok mat til familien.. Ikke er det tilgang på fersk fisk hver dag heller, så dagene er fryktelig uforutsigbare..
På slutten av samtalene har Lena og jeg pleid å spørre om det er noe de har lyst til å legge til, eller kanskje spørre oss om, og de aller fleste har svart "vet ikke, nei tror ikke det". Men hun siste kvinnen vi var hos, med den 18 år gamle datteren og de to barnebarna, slo bena litt under meg da hun på slutten av samtalen sa mer enn hva vi var vant til. Vi hadde bare opplevd at de bare svarte nei, og sa takk for besøket, og vi ante dermed at hun hadde mer å komme med.. "Takk for at dere kom, og dere er veldig velkomne. Nå har vi sittet her og snakket i en god stund, og dere har hørt på alle problemene mine. Dere har hørt om at jeg ikke hadde råd til å la datteren min være på skolen, og dere har hørt om at jeg ikke spiser hver dag. Jeg har fortalt dere at det ikke er hver dag jeg har penger til vann, og dere vet at vi mest sannsynlig ikke kan sende barnebarna mine på skole. Hva har dere egentlig tenkt til å gjøre med det?"
Den følelsen av maktesløshet jeg følte akkurat da er ubeskrivelig.. Hvordan kan man svare på noe sånt? De forbinder oss hvite med mye penger, og ofte når europeere har vært på besøk tidligere så har det vært med en klar agenda som for eksempel å skulle bidra med rent vann, myggnett eller bygging av toaletter. Jeg brukte noen innpust på å samle meg, og vi fikk forklart at dette er mer som en undersøkelse av hele landsbyen hvor vi prøver å avdekke hva landsbyboerne har mest behov for. Vi fortalte at vi kommer til å bruke flere dager i landsbyen for å snakke med andre familier, og at det vi finner ut vil bringes videre til TICC som skal jobbe med å komme med forslag til løsninger. Jeg var redd for at dette ikke var svaret hu håpet på, men heldigvis smilte hun og takket oss.
Det har uten tvil vært noen meningsfylte og samtidig helt forferdelige dager. Vi har fått vite mye som har lært oss masse om akkurat denne landsbyen og menneskene som bor der, og vi har fått treffe mange mennesker som vi aldri hadde truffet ellers. Samtidig er det vemodig å skulle dra derfra uten å utrette noe spesielt - uten å gi noe direkte tilbake til landsbyen. Vi får bare håpe at det vi gjør kan være med på å bidra til en bedre fremtid for de som bor her, - og at de tiltakene som utføres kan være en inspirasjon for andre landsbyer.