Mitt Afrika

Denne uka har vi dratt ut til 3-4 ulike landsbyer, hvor vi har besøkt familier som er fulgt/følges opp av tidligere studenter og andre faddere. Vi har vært 2-3 studenter hver dag, sammen med 2-3 ansatte fra TICC som kjenner til familiene. Familiene som følges opp snakker bare swahili, så vi har ikke kunne pratet så mye med dem. Landsbyene vi besøkte på tirsdag og onsdag ligger et stykke unna, og det var mange å følge opp. Noen fra landsbyledelsen fulgte med oss rundt, - det er visst slik at når man kommer i sånne ærender så må det på en måte godkjennes av øverste hold før man får entre landsbyen og interfere med de som bor der. Disse to dagene ble litt hektiske, og vi fikk bare med oss bruddstykker av hva som var bakgrunnen for at familien ble sponset, og dermed fikk vi heller ikke med oss hele historien rundt familien, og hvorfor vi var der. Samtalene gikk som sagt på swahili, og siden vi bare forstår et par ord så følte jeg meg litt lost til tider, men det var absolutt lærerikt.
Vi fikk komme inn i hjemmene deres, og det er en virkelighet hinsides alt det vi er vant til hjemmefra.. Hun ene som arbeider på TICC, og som fra nå av skal ha ansvaret for oppfølgingen av fadderbarna, spurte meg om vi har noe lignende i Norge. Hvordan skulle jeg forklare at selv de fattigste og mest slitte hjemmene i Norge er langt over den standarden som de mer "heldige" har her? Jeg fikk nesten ikke frem et ord. Det er så rart hvordan man bare stenger ting ute. Spesielt godt merket jeg det da vi besøkte et hus hvor ei jente (E) på rundt 9 år bor sammen med mammaen sin og noen flere familiemedlemmer. E fikk malaria som liten, og av en eller annen grunn ble ikke hun ikke behandlet for sykdommen. Dette førte til at hun ble ordentlig syk, og endte med at hun ble funksjonshemmet. Da studenter fra Norge kom i kontakt med familien kunne E verken stå eller sitte; hun var helt stiv i kroppen og hadde bare ligget i senga i lang tid. Studenten fikk bygget en gåstol til henne, og sammen med andre studenter fikk de til å støpe et ordentlig gulv inne i huset. Samtidig jobbet TICC med å få E med i et finsk samarbeid; et EU-sponset prosjekt som er til for å hjelpe funksjons- og utviklingshemmede, hvor de blant annet sørger for fysioterapi og riktig behandling. Da vi var på besøk kunne E sitte nesten uten støtte i sengen, og såvidt jeg forstod så trener hun mye både med og uten gåstol.
Så til dere som ikke tror at det nytter.. DET GJØR DET!

Har bare lyst til å legge ved noen bilder som er tatt i løpet av uka, for å minne både dere og meg selv om at på tross av den fattigdommen og de utfordringene menneskene her møter, så viser folk en så livsglede at man bare må bøye seg i støvet. Barn er barn uansett hvor i verden man er - det er det ingen tvil om! ♥