Mitt Afrika

Dagene flyr forbi her uten at vi egentlig har fått gjort så mye. Hele forrige uke gikk med til swahili-kurs, men det var ikke mer enn i underkant av to timer hver dag, så resten av tiden gikk til ingenting. Forrige uke var vi 13 jenter her, så det var alltid noen å skravle med, og dermed ble det ikke tid til så mye selvstudium når det kom til språket dessverre.

På lørdag dro vi fire stykker til Tanga Yatch Club hvor vi lå på flotte solsenger, badet, fikk sandloppper og koste oss ;) Søndag var det satt opp båttur fra TICC med den flotte båten (importert fra Zanzibar), og det var den første turen etter ferien. Det var stengt her i hele august, og de fikk faktisk noen av de ansatte til å komme tilbake en dag tidligere sånn at vi kunne ta oss en tur ut til en sandbank som ligger på utsiden her. Det tar ca halvannen time å komme seg dit, og man er avhengig av fjære for at man kan kunne bruke den. Da vi kom dit var den ganske liten, og det tok ikke mer enn i underkant av en time før vi måtte reise derfra, for området ble bare mindre og mindre. Derfra tok vi båten en times tid til en annen øy hvor det var en strand, og der koste vi oss med nistepakke og mer bading en stund :)
Odd (mannen til Ruth) hadde tatt med seg et badetermometer, og vi gjettet på temperaturen; Ruth prøvde seg på 28-29, men ble raskt avfeid av Odd som mente at det hvertfall ikke var mer enn 24-25. Som den optimisten jeg er (og glad i å bade), slo jeg til med å gjette på 30 - og jammen var det ikke 29,5 grad i vannet! Herlig!

Jeg vet at folk er nysgjerrige på hva slags mat som er her, og jeg må si at jeg er imponert! Det er jo ikke til å stikke under en å stol at jeg er kresen, men jeg synes faktisk at det er masse god mat her. Frokosten består av loff, cornflakes og frukt, så jeg kjøpte meg min egen grove frokostblanding på butikken sånn at jeg faktisk blir mett! Greit å ha litt å gå på, spesielt nå som vi har begynt i praksis. Lunsj fikser man selv, og man kan bestille lunsjboks her på kjøkkenet, og da er den klar til å hentes når man spiser frokost.
Middagen serveres felles på kvelden, og det er alt fra fugl til blekksprut (!). Sistnevnte er forøvrig eneste jeg ikke har smakt på ennå..
Det jeg også var veldig skeptisk til var gresskarsuppe (denne ble altså servert samme dagen som blekkspruten, og vi trodde vi måtte gå skrubbsultne til sengs), men det var vanvittig godt! Definitivt en av de beste suppene jeg har smakt!

Nok om mat.. I dag hadde Lena og jeg første dagen i praksis, og Cornelia (sykepleiestudent fra UiA) skal være mye sammen med oss. Vi tok på oss de hvite uniformene våre i dag tidlig, og fikk en masai til å låse ut sykler til oss. Jeg spente veska mi fast bakpå, og vi satte av gårde ut av porten. Syklene på TICC er av aluminium, og er ganske så lette. I tillegg har de supertynne dekk, og ingen gir, så samlet sett var ikke dette et særlig godt utgangspunkt. Når man også legger til humpete og tildels sand-dekket landevei, mye hilsing på swahili og veiving med armer til ivrige barn som vinker til oss..da er det ikke bra! Da vi kom frem til Mwakidila helsestasjon var vi svette og fæle, og ble ikke videre fornøyde da vi kom på at vi hadde syklet forbi den private sykkelparkeringen, og dermed måtte tilbake. Vi tuslet opp igjen til helsestasjonen, og satte oss på utsiden av fødeklinikken (bygget av TICC, som ennå ikke er tatt i bruk) for å vente på Saynab (tidl. rektor på spl.skolen i Tanga). Vi synes selvfølgelig at vi ble veldig brune (les: røde) i helga, men da vi så på oss selv sittende på trappa i de hvite uniformene var det ikke vanskelig å se at vi skilte oss ut. Overalt rundt oss var det mørke mennesker, kledd i alle regnbuens farger. Kvinnene her er så flotte, enda de ofte bare har skjerf surret rundt kroppen. De bærer ungene sine i sjal på ryggen, og får det til å se ut som verdens enkleste sak. Vi synes naturligvis at det er varmt her, men det er vinter nå og kvinnene kler på barna ganske mye, med både tykke klær, luer og inntullet i tepper. På helsestasjonen denne dagen var det barnesjekk, og det var delt inn i små stasjoner hvor ulike ting foregikk. På baksiden av bygget satt det også haugevis av kvinner med barn opp til ca 5 år, og bare ventet på å bli sjekket. Når barnet veies er det ikke med de typer vekter vi er vant med hjemme, men det minnet mer om en slik vekt man bruker til store fisk. Barna ble kledd opp i noe som lignet en shorts med kjempelange bukseseler, og ble hengt på denne kroken på vekta. Kvinnene måtte ha med denne "shortsen" selv, og barna ble veid med alt av klær på. Alle kvinnene fikk en bitteliten avrevet lapp med vekta på, og måtte passe på denne frem til den kunne skrives inn på helsekortet. På neste stasjon var det vaksinasjon, og det ble tatt inn 5-6 kvinner med barn av gangen. Her fortalte sykepleieren litt om hvilke vaksiner som skulle gis, og hvorfor det var så viktig å følge rett vaksinasjonsprogram. Barna fikk to dråper polio-vaksine i munnen, og en diger sprøyte i låret, før alle ble hauset ut - og neste gruppe skulle inn. På siste stasjon var det konsultasjoner for dem som hadde behov for det, og her gikk man igjennom helsekortene og sjekket hvordan barnet lå an på vekstkurven. De hadde noe lignende våre percentil-skjemaer, hvor det var delt inn prosentvis, - hvorav 80-100% var veldig bra, også hadde de en relativt smal gråsone før det gikk over i den alvorlige sonen. Mens vi var der hadde Saynab en konsultasjon med en mor der barnet hadde vært i gråsonen stort sett hele tiden. Ved forrige kontroll hadde barnet en fin retning, men ved denne kontrollen så det ut til at vekten hadde stagnert helt - og de diskuterte alternativer for familien. Saynab sjekket sirkulasjonen under fingerleglene hos barnet, og så på slimhinnene i munnen, og tok en avgjørelse om at dette ikke kunne gå lenger, og sendte dem inn til legen som holdt til på fremsiden av bygningen. Hvordan denne konsultasjonen endte vet vi ikke, men det virket som de hadde god kontroll på helsestasjonen, og moren virket som hun tok dette på alvor.
Det ble ingen lang dag på oss, for det er ramadan nå og derfor holder mange av kvinnene seg hjemme. De som derimot kom til helsestasjonen ville komme seg raskt hjem igjen for å starte forberedelsene til etegildet som starter ved 21.30-tiden, så det ble tomt for folk rundt 12. Da de siste to kvinnene ventet på konsultasjon spurte Cornelia om ikke hun kunne få holde en baby, og vi fikk holde to nydelige nyfødte en stund alle tre.