Mitt Afrika

Stine og jeg har bestemt oss for aa ha en slags minnebok hvor folk vi moeter paa vaar vei kan skrive en liten hilsen, og dette fikk jeg av en av gutta paa spread your wings.
Han har bodd i Norge i tilsammen 7 maaneder ca, i Sandefjord faktisk, saa han skrev hilsenen paa norsk:

Kjaere Maria
Takk for tiden her sammen. Det var kjikkelig bra aa oppleve deg her midt iblant 'pasientene' og samfunnet. Jeg tror at du har laert masse om livet og menneskene/folket her, som du kan ta hjemme og dele med vennene og familiet. Kanskje har du sett her at det gjoer ingenting om man er fattig - man kan vaere tilfreds i hva som helst situasjon man finner seg i. Det snurer ikke rundt penger...
Noe jeg har laert for meg selv i det siste er at jeg ikke kan skylde andre for situasjonen/problemer jeg finner meg i. Hvis jeg har blitt bitter mot hvem som helst i livet, blir jeg en fange. Jeg boer forgjive og glemme de ting som andre har gjort imot mot - da kan Gud forgjive meg og jeg blir glad og fri...
Lykke til med alt for det gode, Nathanael

Jeg skulle saa oenske at dere kunne moett denne gutten! Han er virkelig noe for seg selv, paa en veldig spesiell maate.. Stine og jeg ler mye av han, han sier saa mye rart hele tiden. Veldig filosofisk, og snakker veldig mye om seg selv og sine opplevelser av ting. Om foelelsene sine, og svaert mye om Gud.
Da jeg fortale han at jeg ikke gaar i kirken, og ikke tror paa Gud ble han helt forskrekket (noe som egentlig gjelder veldig mange av folka paa spread your wings). De klarer ikke forstaa at jeg ikke tror, de mener jeg er fortapt, og synes synd paa meg. "Hvordan overlever du uten Gud?" spurte han ene meg om, og hva svarer man paa det? Her er jeg, i levende live, uten aa tro paa Gud et sekund av mine snart 21 aar..

Torsdag for en uke siden dro vi til byen for aa ordne visum for Zambia, samt utvidet visum for Soer Afrika. Vi tok minitaxien inn paa morgenen, noe som virkelig er en opplevelse for livet. Det er skroepelige minibusser som er stappfulle av folk (de trykker 20 stk inn selv om bilen er sertifisert for 16), og de spiller kjempehoey musikk. De kjoerer i 150, og naar de ser en person langs veien som vil sitte paa bremser de drithardt, og svinger braatt inn til sida, samme om det er biler bak eller ved siden av dem. De tjener tross alt 7 rand (5 kroner) paa aa stoppe og ta med den personen!
Uansett, da vi kom oss til byen fant vi oss en taxi og ba ham kjoere oss til den zambiske ambassaden. Han tenkte seg litt om foer han sa hopp inn, og vi begynte aa kjoere. Vi forsvant sakte men sikkert ut av bykjernen, og da vi spurte om ikke det var i Cape Town svarte han at det var i Tokai. Ikke ante vi hvor Tokai var, saa vi stolte bare paa ham - han er trossalt taxisjaafoeren!
Takstameteret steg og steg, og da vi naermet oss 250 rand stoppet han utenfor USA's ambassade. Vi proevde aa forklare han at vi skulle til den zambiske ambassaden, ikke USA's, men han bare "neida, det er her". En vakt kom bort til bilen, og fikk overbevist sjaafoeren om at han var paa feil plass. Han kjoerte oss tilbake til byen, og var fast bestemt paa aa finne ambassaden for oss. Vi kjoerte hit og dit, og han var innom flere plasser for aa spoerre, men inegn visste. Til slutt fikk vi vite at den zambiske ambassaden er i Johannesburg, ikke i Cape Town. Takstameteret var da paa 550 rand, men vi betalte bare 60 for bryet han hadde med aa kjoere oss rundt i byen. Vi hadde da brukt over en time med han!
Hun damen som fortalte oss om Zambias ambassade sa at vi maatte gaa lenger opp i gata for aa soeke om utvidet visum for Soer Afrika, og vi lette og lette. Paa veien ned igjen fant vi et reisebyraa som vi tenkte vi kunne spoerre om veien paa nytt.
Det viste seg at vi ikke trenger aa soeke om visum i det hele tatt, verken for Zambia eller Soer Afrika. Han fyren sjekket flere sider paa internett og ringte rundt for oss, og forsikret oss om at vi ikke trengte aa tenke paa det. Jeg likte det ikke helt, siden jeg fikk en mail fra x-plore om at reglene var endret, og at vi maatte soeke om visum, men Stine var overbevist, saa jeg ga opp!
- Byturen var med andre ord bortkastet!

Paa hjemveien gikk vi innom Parow Centre, og shoppet for foerste gang her nede. Kjoepte skjoert, to par sandaler og en topp ;) Saa turen var ikke saa bortkastet likevel!

I dag har jeg snakket med Marthe min paa telefonen! Saa rart, jeg har ikke ord.. Helt nydelig foelelse! Saa Marthe, jeg gleder meg til aa bo med deg igjen :)
Det er paa tide!

Naa er det tid for frisoeren, jeg skal faa kroeller!! ;D Haha, om det blir vellykka ser dere nok et bilde en av dagene, og hvis ikke saa faar vi haape at mesteparten har gaatt ut i loepet av de ti dagene i Mozambique og de tre ukene paa safarien ;)

God paaske dere! :)